Vi teller seks små dager før premiere på den nye forestillingen til Hege Haagenrud på Dansens Hus når det tikker inn en ny beskjed fra et av intervjuobjektene hun har bedt oss om å prate med. Han beklager stort, igjen, på fryktelig høflig vis, klokken ett om natten — men tiden strakk ikke til i dag heller. Det er bare litt for mye jobb.

Det er imidlertid ikke så merkelig, for denne personen, nærmere bestemt Mads Sjøgaard Pettersen (som kanskje flere kjenner som skuespiller i en rekke norske filmer), er også dramaturg og manusforfatter på oppsetningen Do Not Stand Too Close, Heges nye forestilling. Han er også Heges samboer. Vi klarer etter hvert å få til et møtepunkt på mail, mellom slagene. Han vil jo gjerne fortelle om kjæresten sin. Han er jo bokstavelig talt bak ryggen hennes hver dag. Men i mellomtiden snakker vi med et par andre, like nære.

For hva kan vi finne ut om Hege Haagenrud, som et rask internettsøk ikke kan fortelle oss? Hva er det som koker i en kropp som alltid har vært opptatt av en empatisk tilnærming til innhold? Psykiske lidelser, funksjonsvariasjoner og alderisme er bare noen få at de til dels kompliserte temabolkene Hege tar for seg, men hvordan ble det sånn — og hvor startet det hele?

Insisterende rytmer
— Det har vært et eventyr, sier mamma Brit Skafle.

Hun er hjemme i Fredrikstad hvor Hege hadde barndommen sin og forteller om oppveksten til datteren med en søster som er ett år eldre («de er som erteris, de er veldig ulike, men så gode venner og virkelig sammensveiset».) og en lillebror på 35.

Hege blir 50 nå i år. Hun har selv sagt at hun ikke er en politisk koreograf, men at hun jobber med bevegelse knyttet til ord, og at tale fungerer som virkemiddel i tidvis «insisterende» forestillinger». Mamma Brit kan si seg enig i dette.

— Fra hun var veldig liten var hun en veldig selvstendig og sterk liten person. Hun var helt urokkelig i hva hun ville kle seg ut med, deriblant med tynne sommerkjoler på vinteren. Det var litt komplisert iblant, sier hun og ler. Hun var veldig opptatt av musikk og dans, virkelig fra hun kunne stå på beina, og begynte på ballett da hun var åtte. Hun virvlet til hun var så svimmel at hun falt om kull, spesielt til Ungarsk dans nummer 5 av Brahms.

Disse voldsomme rytmene buldret nok i Heges kropp gjennom dagen, for på kvelden var hun umulig å få i seng, mimrer Brit.

— Hun er et klassisk B-menneske, og sinna som et lite troll hver morgen. Jeg serverte gjerne en kopp kakao på sengen slik at hun skulle mykne opp. Helt motsatt fra søsteren sin som lå og leste bok og var blid som en sol. Hege er et klassisk nattmenneske.

Brit er sykepleier og hadde mange nattevakter før. Da kunne det være midt på natten, men allikevel tikket det inn meldinger fra Hege: «mamma, er du våken, kan jeg ringe?». Og da kunne hun jo ta telefonen. Men den ringte også når hun ikke var våken.

— Hege jobber mye på natten, og når hun ringer kan hun prate om alt mulig rart. Hun skriver om natten, ordner, tenker, syr og strikker.

Talerør for dem som ikke kan snakke for seg selv
I følge moren var Hege en vanlig tenåring, men fast bestemt på at hun skulle danse.

— Vi tenkte kanskje at hun også måtte tenke litt alternativt. Men hun rokket seg ikke. Hun er et veldig kreativt menneske, praktisk og løsningsorientert. Hun er bestemt, ikke redd for å si sin mening. Og det ble dansen, ballethøgskole, Paris, Praha og Gøteborg.

Adjektivene, og superlativene, ligger lett hos mamma Brit.

— Hun er ikke framfusig og sårer ikke folk. Hun er empatisk, snill og hjelpsom. Og lettrørt — ja, det er faktisk veldig påfallende.

Brit pauser litt.
— Hun gråter lett.

Energisk modus
Brit forteller at de har har en meldingstråd på Messenger for familien. Og her kommer utrolig mye morsomt og en god daglig dose med familieliv gjennom bilder og små videosnutter.

— Jeg feiret nettopp min 75-årsdag for 45 stykker. Og døtrene mine, Hanne, Hege og jeg, og mitt eldste barnebarn, Maren, vi lagde all maten selv. Vi er sammensveiset, og passer på hverandre.

Brit fortsetter:
— Og så er Hege veldig effektiv, hun jobber raskt og energisk, med mange ting samtidig. Vi har et sånn munnhell som viser, «Nei, vi kan ikke bare sitte her» — og så spretter vi opp! Det er liksom familien kjent for. Hun er en hønemor, ikke bare for sine egne barn, men også andres, og for disse hundene da, sier hun og ler. Hege har to hunder, en som jeg bare kaller pinnedyret, en italiensk mynde, det tynneste vesenet som finnes. Nå for litt siden fløy den gjennom luften over en hekk hos meg og brakk den ene beinet. Og så har hun en hissigpropp, en slags miks av chihuahua og dverg-pinscher. De er energiske — akkurat som Hege.

Motstanden i rommet
Dansekunstner Stian Danielsen ler høyt og hjertelig inn i telefonrøret.
Han sitter inne på kontoret/gjesterommet i Heggedal, der han bor med familien sin. Stian er på mange måter den rake motsetningen til Hege, i følge ham selv.

— Det spørs jo hvem du spør. Men enten blir jeg karakterisert som morsom, eller ekstremt slitsom.

Det er ikke hukommelsen som kanskje er det sterkeste hos Stian, og dermed er det ikke de typiske enkeltepisodene eller det tekniske som gjelder for forholdet med Hege. Stian husker følelser, det kjærlige i en relasjon som har vart over mange år, og gjennom mange oppsetninger — gjerne med han på scenen som dansekunstner og Hege som koreograf.

— Vi har gjort mye sammen, sier han og blir litt stille. Det har bygget seg opp en tillit og en åpenhet gjennom årene. Vi har fått mulighet til være sårbare, å være de vi er, sammen. Og det har gått litt varmt, det har utvilsomt vært hektisk, men vi har turt å tro på prosjektet. Jeg er treig og rotete, og dytter kanskje ting litt ut av rammen. Hege er presis og klinisk, men ikke på en negativ måte. Når vi har et prosjekt sammen er det som et hat/elsk-forhold. Men vi vet at samarbeidet vil gavne prosjektet på best mulig måte.

— Jeg kan synes at arbeidsmetodene hennes er vanskelige, spesielt de tekstbaserte oppgavene. Det er ingen hemmelighet at vi også synes det er komplisert å jobbe sammen, men jeg kan bli fascinert av hennes bam bam bam. Jeg skjønner ikke helt hvordan hun tenker sånn sett ved å inkludere meg. Det er mulig jeg at bidrar til å bryte opp det striglete i prosessen. Det blir vel en slags motstand i rommet.

Bak sceneteppet
Med så mange år på og bak en scene er det utvilsomt at det blir ulike former for glede og friksjon, så hvordan oppleves egentlig Hege av dansemiljøet?

— Jeg tror nok det kan være mer komplisert å jobbe med henne som tekniker enn danser, sier Stian. Om man bare får se henne på sitt mest stressa, når ting går skeis, så får man se en en kaldere og hardere side. Men i noen situasjoner må man si tydelig ifra for å ikke bli pusha rundt. Det er jo et konkurranseutsatt felt. Og hun er en hardtarbeidende kunstner som står for det materialet hun jobber med. Man kan kanskje tenke at det er mekanisk, men jeg tror at arbeidet hennes skal bygges rent for at budskapet skal komme frem.

Selv om han er usikker på om de bak scenen får oppleve versjonen av Hege som slipper guarden, understreker han at det er en genuin tillit på scenegulvet — og at danserne får se henne på det mest nyanserte.

— Hun gjør tøyeøvelser når hun blir stressa, da pleier jeg å herme for å erte, men det tåler hun godt! Hun er ikke opptatt av å ha en status i rommet. Hun er veldig varm og opptatt av at menneskene skal ha det godt. Jeg tuller mye og hun har også en frekk humor, men hun har en morsom kombo av å være frekk og bli sår, som skapte noen misforståelser i studio i starten, men nå kjenner vi hverandre så godt at humoren tar fort over det såre. Hun bryr seg ikke om å gå i forsvar, eller dekke over eventuelle svakheter, det er jo en styrke. Hun tør å være emosjonell.

Stian sier hun er morsom og vimsete, og så har hun alltid hunder som er nervøse, og stemmer i med mor Brits observasjoner.

— Det er jo en litt morsom detalj. De har liksom litt av hennes personlighet, dette spretne og energiske. Hun har jo to barn, men de hundene er det liksom alltid noe med. Det er noe festlig med de hundene. De vil liksom inn og dulle under genseren. De er som små babyer, veldig avhengig av mammaen sin. Det er virkelig alltid noe greier med de bikkjene, sier han og ler.

Vårjevndøgn
Det er mandag og deadline. Men heldigvis, i løpet av natten (faktisk klokken ett igjen), i det søndag er blitt til en nye uke — har det tikket inn svar fra Mads Sjøgård Pettersen om kjæresten Hege. Så hvordan fungerer egentlig flyten fra hjemmebane til scene? Spesielt hvis de begge er nattmennesker — slik det virker litt som?

— Vi jobber veldig sporadisk, men over lang tid. Helt fra Hege kommer til meg med en ideer frem til ferdig forestilling, og det kan jo ta alt fra ett til tre år å utvikle. Mye av arbeidet forgår rundt kjøkkenbordet, men opp mot premiere tetter det seg ofte veldig til; sånn som her om dagen da vi hadde lagt oss en kveld, lyset var av og det hadde vært stille noen minutter, så hørt jeg plutselig «Hva tenker du om den overgang fra Tired Ass Showgirl til…» Da ropte jeg «tvibit» («fristed», journ.anm.). Vi må gjerne jobbe mens vi pusser tenna på badet, men på sengekanten går grensen, sier Mads.

Han forteller videre at de fungerer veldig godt sammen, både på og av jobb. Det ligger en dyp gjensidig respekt i bunnen der. Og selv om de på mange områder er ganske ulike så er de en veldig god kombo. Rett og slett. Han sier at det nok er Heges nysgjerrighet som gjør at hun fort blir dratt inn i ting og temaområder. Jo mer ekstremt, desto bedre.

Det er en av de mange tingene jeg elsker ved henne. Og så gjør hun absolutt alt helhjertet, helt til hun plutselig, som oftest midtveis, finner noe helt annet å gjøre helhjertet. Heldigvis er hun ikke sånn når det gjelder kjærligheten. For hun har et stort og varmt hjerte med plass til veldig mange, på samme tid, og jeg føler meg uendelig heldig som har fått lov til å ta opp en stor plass der i 16 år.