- Vet du, det mest irriterende med Alan, er at han alltid rekker det forbanna flyet. 

Lisa Reynolds ler rått på telefon fra USA. Hun er en nær venn, mer som familie egentlig, korrigerer hun seg selv, og mangeårig samarbeidspartner av Alan Lucien Øyen. Den prisvinnende dramatikeren, regissøren og koreografen. Omtalt som Norges minst brautende bergenser, og som dette intervjuet altså handler om. Vi har bare ikke snakket med ham denne gangen.

Hør heller hva folka rundt har å si, lød bestillingen i forkant av urpremieren på hans siste verk Still Life. Bare forsøk å finne ut av noe mer enn at han er veldig snill og hardtarbeidende, for det tror jeg alle har fått med seg nå. 

Vandrende radar
Et par intervjuer senere går det opp for meg hvor fryktinngytende denne oppgaven faktisk er. Å forsøke å fange essensen av en person med noen få, utilstrekkelige ord. Og det av et multitalent som karakteriseres som helt eksepsjonell når det kommer til tekst av kulturnestor og tidligere teatersjef Tom Remlov. 

- Skal jeg sammenfatte Alans personlighet, tror jeg ren begavelse må være det riktige. Det er rett og slett litt Mozart over ham. Men samtidig helt uten ståk og støy – ja, det er nesten så man av og til må be ham snakke litt høyere. Han er søkende, lyttende, mottakelig – og alltid påskrudd, sier Remlov som har fulgt Alans arbeid de siste tjue årene. 

Veldig høy, 1.90, eller er han nærmere 2 meter?, er beskrivelsene av Alan som går igjen. Mager og slank, med en kropp som er som skapt for landveissykling og altså dans. En lang stake av en fyr, som kan fremstå som litt beskjeden. 

- Han er en gammel mann og en ung gutt på samme tid, og kan virke litt nervøs. Han har nok også mer sosial angst enn det folk vet om. Samtidig har han det største hjerte, og er mest sannsynlig den snilleste og mest sjarmerende personen du noen gang vil møte på, forteller Lisa.

- Alan er ikke en person som ved første øyekast krever plass, men han er en vandrende radar som får med seg alt rundt seg, supplerer Remlov og fortsetter: 

- Han kan kanskje fremstå som sjenert, som er et tegn på intelligens, spør du meg. Samtidig er nok denne beskrivelsen også villedende fordi han er veldig bevisst og tydelig på hva han vil. 

Viljesterk, kompromissløs og hyperfokusert. En skaper som vil, og får til å levere nær 100 prosent i alle sine mange prosjekter. Med en helt unik oppmerksomhet til detaljer, slik at han alltid vet og kan forklare hvorfor ting er og har blitt slik de fremstår på scenen. 

- Det er en fryd å diskutere tekst med ham, for han er så presis. Det er også veldig irriterende, for av og til tror man at man oppdager en detalj eller noe som ikke er konsistent, men da har han selvfølgelig tenkt på det også, sier Remlov. 

- Bare prøv å se film sammen med ham! Det er helt forferdelig. Han får med seg absolutt alt, selv de minste og ubetydelige detaljene, og vil gjerne diskutere hva disse betyr, kommenterer Lisa. 

Så er detaljefokuset og viljestyrken hans superkrefter, og mye av grunnen til suksessen?

Gutten som ville bli hjernekirurg
Denne teksten er et omriss av en mann som gjerne ville bli hjernekirurg da han var liten. Som har alltid vært opptatt av å forstå hvordan menneskekroppen fungerer, hvordan våre relasjoner og virkelighetsoppfatningen blir til, og hva som egentlig er ekte. Kontrastene, og spenningen mellom virkelighet og fiksjon. Hva kan vi vri på, overdrive og gjøre annerledes, som samtidig sier noe om hvem vi er. 

- Han sluttet nok aldri å ville være hjernekirurg. Han fant kanskje bare sin egen måte å gjøre det på. 

Moren Ellinor Øyen er lavmælt, med mye kraft og og historier i de velvalgte ordene. Hun småhumrer ofte for seg selv når hun minnes Alan som liten. 

- Han begynte å snakke veldig tidlig. Jeg husker at han satt i barnevogn og ropte på meg «Mamma, hvor er du?». 

Sammen med komplekse setninger, dukket det opp mange spørsmål, som Alan tilsynelatende aldri har sluttet å stille. 

- Jeg måtte alltid være forberedt på å snakke veldig mye og forklare. Var det noe jeg ikke visste, fikk jeg beskjed om jeg måtte finne ut av det. Jeg var jo voksen. Da var det bare å ta frem leksikonet og slå opp. 

Med en far som var påkleder på Den Nationale Scene i Bergen, og et barndomshjem som lå bare noen minutter unna, vokste Alan opp med å observere teaterets maskineri. 

- Fikk han sjansen, var han alltid der, bak kulissene. Så usynlig som mulig. Han ville ikke vise seg frem, men følge med, vite og lære mest mulig, forteller moren. 

- Alan var rundt 16 år da han begynte å danse. Da fikk han beskjed om at han egentlig var for gammel til å starte med klassisk ballett. Danseinstituttet hadde et veldig strikt regime. Ville de ikke danse hele tiden, selv i helgene, så måtte de finne på noe annet. Det passet nok akkurat ham veldig godt. 

Ellinor husker godt Alans aller første opptreden, og hvor nervøs hun var på sønnens vegne. 

- Jeg hadde hørt at han øvde på dette hjemme, og at han skulle inn på scenen etter så og så mange takter. Jeg bare kaldere og kaldere mens jeg ventet på det øyeblikket i musikken. Jeg kan fremdeles kjenne den kulden i kroppen, for jeg tenkte at han nå står utenfor og tør ikke komme inn. Men det gjorde han akkurat da han skulle. Jeg ble bare ildrød og varm i ansiktet. For en fantastisk følelse det var! 

Fragmenter som blir til en helhet
Og på scenen har han blitt. Etter å ha studert under den bulgarske ballettpedagogen Peter Tornev og fullført danselinjen ved Kunsthøgskolen i Oslo, danset Alan i det norske samtidskompaniet Carte Blanche og det Köln-baserte Pretty Ugly Dance Company. I 2006 startet han sitt eget kreative kollektiv, winter guests, som kombinerer dans - i sine mange ulike former og kulturelle uttrykk - og teater. Til forestillinger ofte rike på tekst, og utforskende på kontrastene mellom det indre, private og høyst hverdagslige og det utstuderte og ekstraordinære. Alltid inspirert av livet, menneskene og relasjonene rundt ham, og som modig tar for seg stadig større og mer abstrakt tematikk. Som ensomhet og utenforskap, men også håp. Død og fornyelse, og det digitale og fraværende satt opp mot fysisk tilstedeværelse og naturen, slik som i Still Life. Et kreativt arbeid som ofte springer ut av en idé, et lite såkorn, som møysommelig dyrkes frem i tett samarbeid med langsiktige samarbeidspartnere og utøverne. 

- For mange utøvere kan dette være en uvant og mer krevende måte å jobbe på. Alan begynner som regel med ingenting. En impuls kanskje, en retning eller noen fragmenter. Folk rundt ham må stole på at det blir en helhet til slutt, men at han selv ikke vet hva det er når han starter, forklarer Remlov. 

Og selv om skaperprosessen kanskje kan virke uoversiktlig for utenforstående, er den sirlig strukturert på kartotekkort på veggen, der scener og elementer bytter plass og skiftes ut underveis. 

- Alan er en sånn type som gjerne hjelper deg å organisere Google Drive hvis du spør. Så hjelpsom og strukturert er han, selv om han absolutt ikke har tid til det, kommenterer Lisa og utdyper:

- De som jobber med ham må akseptere at han ikke har alle svarene med en gang, men at man skal være der i rommet, sammen, snakke og bli kjent for å skape noe. Det er kanskje det som gjør at arbeidet hans blir så menneskelig og relaterbart. Jeg tror ikke at det å jobbe med han er noe for alle, absolutt ikke. Men jeg har heller aldri hørt om noen som ikke vil jobbe med han igjen. 

Fraværet av evnen til å si nei
Arbeidsmetoden og tilnærmingen hans har fått stor internasjonal anerkjennelse. Det har gitt mange prestisjetunge oppdrag innen ulike scenesjangre rundt om i verden de siste årene, som krever et høyt tempo og mange forflytninger på tvers av landegrensene. Moren har for lengst gitt opp å følge med på akkurat hvor i verden sønnen befinner seg til enhver tid. 

- Han flakser mye rundt. Her om dagen spurte min mann hvor Alan er nå. Nei, det vet jeg ikke, svarte jeg. Han er enten i Paris eller Zürich. Det blir litt mye for ham til tider, det ser jo vi som kjenner ham godt. Han er bare ikke så flink til å si nei. 

Å utsette seg for et stort, nærmest umenneskelig press over tid er krevende og kanskje ikke helt sunt, kommenterer Remlov. Samtidig tror han at Alan gjør dette i stor grad helt bevisst. 

- Når turtallet øker, går også temperaturen opp. Og man må pushe seg selv for å knuse noen barrierer, strekke seg og komme over i nytt terreng. Det er vi helt avhengig av for å utvikle oss. Så har han noen dager fri innimellom, der han går rundt og lurer på om livet har mening, før han dykker ned i et nytt prosjekt igjen. 

Er det tidsoptimismen eller kanskje tilgang på døgn med ekstra mange timer, som er de ekstraordinære evnene? 

En helt vanlig fyr
Når Alan er på besøk i Bergen og ikke jobber, treffer han kompisen Erik, som til daglig importerer og selger skruer, langt unna scenekunst og kreative geskjefter. 

- Vi kan stå og male en vegg og snakke om helt vanlige ting. Eller gå på bar og være to menn som går på bar. Alan er skikkelig god på drinker, så når han kommer med en drink, sier man ikke nei, forklarer Erik og fortsetter: 

- Vi kan også snakke jobb og trekke veksler på våre erfaringer, for det er veldig mange likheter i hverdagen, for eksempel når det kommer til logistikk. Jeg må sende en pall til Nordsjøen, mens han har en danser som har brukket en fot. Uforutsette ting skjer hele veien. 

Noe av det Erik setter mest pris på er Alans kunnskap og hans omsorg for dem rundt ham. 

- Han er en utrolig kunnskapsrik person, på mange felt, for eksempel elektronikk og ny teknologi. Han tar seg tid til å forklare og dele, og vil alltid hjelpe. Jeg forsøker derfor å finne ut hvor travel han er før jeg spør ham om ting, for han vil gjerne bidra selv om han egentlig ikke har tid til det. 

- Det å ta imot positive tilbakemeldinger er han derimot ikke så god på. 

Tilstedeværelsens kraft
Alan er en ekte primadonna, i ordets opprinnelige betydning, mener Remlov. 

- En ledende person innenfor sitt felt, en førstefiolin. Samtidig er han oppsiktsvekkende fri for nykker. 

- En superkraft? Nei, for meg er han bare Alan, sier moren.  

- Jeg vet at han har skapt seg et navn der ute, men når han kommer hjem, slår ut med armene og har det store smilet sitt, er han bare den lille gutten min.

- Han har null ego! Og en skikkelig heftig modellgange. Kan ikke det være hans superkraft?, spør Lisa. 

Men så er det disse flyene. 

- Jeg skulle kjøre ham til JFK en gang (flyplass i New York, jour. anm.), og vi hadde veldig lite tid. Da sier Alan, «vi bør stoppe og se på havet.» Jeg forsøker å forklare at man i USA må være på flyplassen to timer før og alt slikt, men han insisterer. Så vi parkerer og går ut. Det er natt og veldig pent. «For et fantastisk øyeblikk. Vi bør rope ut over havet», sier Alan, og vi skriker. 

- Ikke noe trist eller dramatisk, bare som en feiring av at vi er i live og er her, akkurat nå. Livet med Alan er fullt av slike øyeblikk. Tror du han rakk det flyet?