To generasjoner dansere møtes i spennet mellom det ungdommelige og middelaldrende, eller mer erfarne. Koreograf Ingun Bjørnsgaard og hennes team utforsker det personlige, flertydige, utsatte og vakre.

Thomas Björk, Bjørnsgaards samarbeidspartner over lengre tid, står for scenografi og har samarbeidet med Signe Vasshus om kostymedesign. Geir Jenssen, også kjent som Biosphere, har komponert musikken, og på scenen møter vi utøverne Ludvig Daae, Sigrid Edvardsson, Katja Schia, Marius Kjos, Torunn Robstad, Charlott Utzig, Erik Rulin og Gry Kipperberg.

Bjørnsgaard har gjennom sitt eget kompani, Ingun Bjørnsgaard Prosjekt, eller IBP, hatt muligheten til å følge sin kunstneriske visjon, i tett samarbeid med dansere som sensitivt engasjerer seg i å skape både bevegelsesmateriale og dramaturgi. Improvisasjon tas ofte i bruk som metode, det er stor plass til dansernes ekspressive initiativ. IBPs koreografier er kjente for sin unike kombinasjon av formal presisjon og hverdagspatos, og drives av en visuell dramaturgi.

Ingun Bjørnsgaard er utdannet ved Statens Balletthøgskole og Martha Graham School of Contemporary Dance i New York. Grahams koreografiske parametere gir fortsatt gjenklang i selve fundamentet for Bjørnsgaards arbeid. Etter å ha returnert fra New York etablerte hun Zakraz Dansekompani sammen med koreografene Karen Foss og Øyvind Jørgensen. Hun debuterte også som koreograf i 1987 og fortsatte å koreografere for kompaniet fram til Ingun Bjørnsgaard Prosjekt ble etablert som en stiftelse i 1992. Samme året slo IBP gjennom med forestillingen Jomfruer i norsk landskap, som vant Nordic Choreographer Competition of Contemporary Dance i København. Den ble også spilt ved åpningen av Dansens År i 1993, og ble tatt inn som fast repertoar for Norges nasjonale kompani for samtidsdans, Carte Blanche i 1998. Bjørnsgaard har også koreografert for en rekke anerkjente kompanier som Nasjonalballetten, Carte Blanche, CCN - Ballet de Lorraine, Tanztheater Bremen, Komische Oper i Berlin og GöteborgsOperans Danskompani. I 2009 koreograferte hun for Nasjonalballetten ved selve åpningen av det nye Operahuset i Oslo. Bjørnsgaard har også vunnet Kritikerprisen i både 1995 og 2010, samt The Ludwig Forum Innovationspreis for forestillingen The solitary shame announced by a piano i 1998.

Sigrid Edvardsson, Marius Kjos, Torunn Robstad og Gry Kipperberg var alle sentrale utøvere i IBPs aller tidligste produksjoner på 90-tallet. Både Edvardsson, Robstad og Kipperberg danset i Alminnelig Olympia (1993) og Sleeping Beauty (1994). Edvardsson, Kjos og Kipperberg danset alle i blant annet The Flux Position of an Insulted Eye (1995) og The Solitary Shame Announced by a Piano (1997). Robstad danset med IBP sist i 2002 mens Edvardsson var med i Verklärte Nacht i 2011. Det er en god stund siden de fire har danset med IBP, og de bringer nå et par tiår med livserfaring og videre fysisk utforskning inn i dette gjensynet med Bjørnsgaards univers. Videre har Erik Rulin danset jevnlig med IBP siden 2005, Ludvig Daae og Katja Schia har begge en produksjon med IBP bak seg og Uncoordinated Dog er Charlott Utzig sin første produksjon med kompaniet.

En nær og sanselig kompositorisk relasjon mellom bevegelse og musikk kjennetegner Ingun Bjørnsgaards arbeid og hun tar i sine produksjoner i bruk bestillingsverk innenfor samtidsmusikk. Komponister hun har samarbeidet mye med er blant annet Henrik Hellstenius og Rolf Wallin, og Geir Jenssen som har komponert musikken til Uncoordinated Dog. Han lager elektronisk musikk og er spesielt kjent for sine ambient musikkverk, ofte inspirert av arktisk natur og fjell-landskap. Ambient er en musikksjanger som legger vekt på toner og atmosfære framfor tradisjonelle musikalske strukturer og rytme. Det er en form for sakte instrumentell musikk som bruker repetitive og meditative lydmønstre som gir en beroligende lytteopplevelse

Det er mellommenneskelige forhold som står i fokus i Bjørnsgaards koreografiske univers, menn og kvinner som skaper dynamiske fellesskap på scenen. Mennesker som ikke finner roen, ikke finner kjemien og ikke finner noe de alle kan samles rundt. Det har opp gjennom årene blitt portrettert en rekke mislykkede duetter og parforhold på scenen, der hun tar for seg den flytende skjørheten i moderne identitet og dets sosiale fundament.

I Uncoordinated Dog ser Bjørnsgaard nærmere på det vakre men også brutale i aldringsprosessen. Psykolog og forfatter Sissel Gran skriver i boka Inni er vi alltid unge om det hun kaller aldersløshet; hvordan vi alle føler oss uforanderlige på et vis, ikke i det ytre, men i det indre. Eller er vi kanskje høyst foranderlige men fortsatt «den samme»? Som om vi har en mangfoldighet i vår livsopplevelse, der vi er alle våre aldre på en gang? Hun siterer også Simone de Beauvoir som i boka Alderdommen (1970) skriver: «Ingenting burde være mer forventet, men ingenting er mer uventet enn alderdommen.»

Dansere har et litt annet forhold til alder enn folk flest, der for eksempel pensjonsalderen for danserne i Nasjonalballetten er 41 år. I samtidsdansen er likevel det å se utøvere i alle aldre på scenen del av en større diskusjon om nettopp større mangfold på norske scener for samtidsdans; for slik å få tilgang på et større spekter av menneskelig erfaring og opplevelse.

Kilder:

http://ingunbp.no

https://www.aldringoghelse.no/...