Afrikanistisk danseteknikk

Afrikanistisk dans er et samlebegrep som beskriver all dans som har røtter i, - eller som tilhører en estetikk som bygger helt, eller delvis på, danser som kommer fra folk med afrikansk avstamning. Grunnet slavehandelens tvungne migrasjon, hvor svært mange fra Sentral- og Vest-Afrika ble forflyttet til Nord og Sør-Amerika, vil begrepet som oftest bli brukt for å referere til de rytmiske afrikanskbaserte dansekulturene som finnes på begge sider av Atlanteren. Jazz, Step Dans, Samba, Salsa, Merengue, Calypso, Reggae, Hip Hop, House, Locking og Popping er bare blant noen av flere hundre dansesjangre som faller innunder denne kategorien. Mange av disse dansene har felles røtter og er del av de samme rytmekulturene.

Rytme som grunnlag
Rytme i seg selv er en mobil institusjon. De slavebundne frakte det med seg over Atlanteren og har således ikke mistet i nærheten av så mye av sin kultur som ville gått tapt om ikke rytme, og dens tilhørende filosofi, bevegelser, estetikk og kunst var mobile institusjoner. Afrikanere har en så utviklet rytmeteknologi at det var mulig å kommunisere gjennom trommer på milevis avstand. Rytme er i flere afrikanske tradisjoner kodifiserte språk som bærer med seg livssyn, og livsfilosofi på et dypkulturelt nivå. Trommer og deres tilhørende sang og dans har i ulik grad blitt forsøkt begrenset, kontrollert eller bannlyst på nesten alle de steder som afrikanske slavebundne ble fraktet. Dette ser ikke ut til å ha lykkes, og rytme er fremdeles noe som er kjennetegnende for nesten all musikk og dans som vi forbinder med disse afrikanernes etterkommere i dag. Tabanka jobber spesifikt med rytme som utgangspunkt og virkemiddel, ikke bare kroppsperkusjon eller djembe trommer, men er base for hvordan koreografien settes, og smelter musikalsk sammen over og under en sangs grunnrytme og toner. I forestillingen Pulse, går koreografien fra elektronifiserte afrikanske rytmer, til Mozart, for så å stupe innom ”This Bitter Earth” med Dinah Washington - altså veldige hopp i sjanger - og bevegelsesform, mens de koreografiske grunnprinsippene - Talawa-teknikken - er stabile og er laget for å tåle kontrastene i lydbildet.

81 afrikanske og 56 karibiske danser
Talawa-teknikken er en grunnteknikk som baserer seg på 81 afrikanske og 56 karibiske danser. De tekniske elementene, isolasjonene og bevegelseskvalitetene i disse dansene har blitt systematisert. Teknikken er utviklet for å hjelpe dansekunstneren med å mestre det nødvendige bevegelses-repertoaret og virkemidlene for å utøve afrikanistisk dans. Den skiller tydelig mellom rene tekniske tilnærmelser til bevegelse - som for størst mulig hofterotasjon etc. - til å benytte seg av mer dypkulturelle og estetiske forklaringer på hvordan ting har blitt løst/tilnærmet i en mer satt eller kodifisert form. Dette gjør at det rent mekaniske kan forklares og analyseres, samtidig som en kan lære viktig kulturell informasjon om blant annet hvordan bevegelser ”leses” av ulike kulturer. Mange har nok spurt seg om denne måten å bevege seg på kanskje er genetisk og noe som bare de med afrikansk avstamning får til. Tabanka mener å ha svaret, - og at det er teknisk snarere enn etnisk!

Kvinnelige krigere
Den frigjorte kroppene i Tabankas koreografier kan utfordre det en trodde en visste om kjønn og dens tilhørende bevegelser. Frodige kvinnehofter kan kommunisere sinne, snarere enn sensualitet, og mannskropper kan svinge på hoftene og bare bli mer maskuline av det. Det kan ha med den naturlige afrikanistiske tilnærmingen til kroppen å gjøre - ta foreksempel løven. Katteaktige bevegelser forbindes ofte med femininitet. Allikevel skal en lete lenge etter noe så maskulint som en hann-løve. Man kan kanskje hevde at det Afrikanistiske rommer flere lag med tekstur og kroppsliggjort informasjon, som utfordrer det vi ofte tar for gitt og er normert her i Norden. Kvinnene er skildret meget sterkt, og har kraftige og ekspressive bevegelser, da mange afrikanske samfunn, samt i Karibia jaktet kvinnene, og var også krigere. Hvordan danser man i samfunn hvor kvinnene også jakter og er krigere? 

Klassisk ballett ble uforenlig
Som ung tok jeg mange timer i ulike Afrikanske og Karibiske danseformer. Likhetene - og de veldige ulikhetene ble tidlig synlig. Det var et enormt spenn i bevegelsesteknikker og finmotoriske justeringer som med ett kunne flytte en skulder eller hoftebevegelse fra ett land til ett annet, for ikke å nevne - plassere den på den ene eller den andre siden av Atlanteren. Det ble fort tydelig at kroppskontroll, over alt annet, ville være nødvendig for å håndtere dette vokabularet og jeg researchet hvilke teknikker som fantes der ute for å mestre dette meget brede vokabularet. Svaret var at det fantes få nærmest ingen teknikker som siktet på å stå for en grunnkondisjonering av kroppen på en måte som klargjør den til å kunne håndtere det brede spekteret av Afrikanistisk dans. De fleste sceniske teknikker baserte seg på ballett, noe som gjør det noe stivere samt at det er en del satte mønstre som baserer seg på en vestlig tilnærming til kroppen. Min karibiske bestefar, som forøvrig er kirurg, forklarte tidlig at ballettteknikk og mye Afrikanistisk danseteknikk ikke kunne samesksistere. Ballettben under en afrikansk undulerende ryggrad vil fort føre til skader og mulig prolaps. Det ble tydelig for Thomas at skulle en bygge opp en grunnteknikk, måtte denne se nærmere på de tekniske årsakene til bevegelsesmønstre, så vel som estetikken. Derav kommer også Talawa teknikkens inndeling av estetisk versus mekanisk kunnskap.

Teknikken benytter seg av undulerende og tilgjengelige rygger, en rekke håndbevegelser og baner, samt mange ulike benposisjoner som støtter kroppen gjennom polybevegelser. En afrikanistisk kropp må evne å isolere en rekke kroppsdeler som skal kunne bevege seg uavhengig av hverandre, noen ganger til samme rytme og andre ganger rytmisk forskjøvet fra hverandre. Det settes til tider til og med krav til at samme kroppsdel skal kunne bevege seg til flere ulike rytmer samtidig. Teknikken er derfor bygget opp slik at hver del av kroppen kan trenes individuelt og i kombinasjon med de andre kroppsdelene. Det er her snakk om en grundig kondisjonering og opplæring av kroppen.

1024 mulige kombinasjoner
Resultatet er 32 parallelle håndposisjoner 14 beinposisjoner og 7 isolasjonssegmenter i torso. Dette danner det tekniske grunnlaget for Talawa-teknikken. Dette kan virke og høres håndterbart ut. De 32 parallelle håndposisjonene representerer 1024 mulige kombinasjoner hvis en separerer høyre og venstre hånd. Thomas har ikke bare tatt for seg 81 Afrikanske og 56 Karibiske danser, men har også tatt seg tiden til å kalkulere de mest brukte banene for bevegelse. Ved hjelp av matematikk har det blitt regnet frem til de mest brukte posisjonene samt de mest brukte banene. Ut fra denne kunnskapen har håndposisjonene blitt systematisert inn i ulike kombinasjoner. Disse trener de mest brukte banene på tvers av de studerte dansestilene. Resultatet er at danserne får eierskap til de naturlige banene foran, bak og på siden av kroppen, og at de trener opp hjernen til å kunne kjenne igjen og benytte seg av disse i et halsbrekkende tempo og gjerne hvor høyre og venstre side ikke har parallelle eller symmetriske bevegelsesmønstre. Hvordan hendene utføres varierer i forhold til om det er skuldre eller håndledd som er kraftsenter, samt hvorvidt de gjør det med bevegelig kropp, om posisjonene er parallelle eller forskjøvet. 

I vestafrikansk og karibisk folklore er det edderkoppen, eller ananse, som fikk historiefortellingens gave av gud. Håndposisjonene i Talawa-teknikken refereres til som The Spider og anerkjenner hvordan det ofte er hendene som hjelper oss med å fortelle og gi bevegelser mening. Det er lett å se hvordan disse håndposisjonene kan benyttes til Vogueing og i andre stiler. I dette klippet vises det hvordan posisjonene kan svinges til for å raskt effektivt og skånsomt finne banen. Her ser man også hvordan hoften er motor for håndbevegelsene, noe som gir en unik ”grounded” kvalitet til bevegelsene:

Kroppens kraftsentre
Teknikken opererer med fem kraftsentre: ankler hofter, skulderblader, håndledd og nakke. Nesten alle kroppens bevegelser får sin kraft herfra, og det er også disse delene av kroppen som avgjør fremdrift, samt vektbruk. De 14 benposisjonene i Talawa-teknikken kan se noe like ut, men er ikke det. Når mange kroppsdeler initiereres samtidig, samt at man har spiraler og sirkler i alle kroppens kuleledd, merker en fort om en tråkket forover, bakover, hvilken fot vekten er på, og vinkelen til et kne. For å få stort utslag i ledd, og for å kunne sende hofter, nakke, bryst rundt i forskjellige retninger i en tilsynelatende benløs flyt, handler det om vinkler og kurver. Bassen, altså beinposisjonene, plasseres kroppen og skjelettet i vinkler som åpner opp og gjør bevegelsene ”tilgjengelige”. Fuglen i Afrikanistisk mytologi er sentral, og er kjent for sin evne til tilpasning. Den kan trives, på land, i vann og på luften. Svært mange danser baserer seg på fuglenes ulike danser, og fuglens unike måte å sette ned foten på, som er både myk og veldig "grounded" er noe av årsaken til at beinposisjonene heter The Bird og forholder seg til tilpasningens prinsipp.

Her ser du de 14 benposisjonene:

For å trene evnene til å både skape fremdrift gjennom de ulike 14 posisjonene, og trene inn retningsbytte, samt evnen til å separere hånd og beinbevegelse må danserne gå over gulvet med de 14 beina, samt ha de 32 håndbevegelsene på toppen. Teknikkens matematiske oppbygning, hvor hendenes 32 bevegelser er satt til å passe med kroppens ”berg og daler” gir en ergonomisk og organisk måte å bevege seg på. Denne øvelsen trener koordineringsevne, balanse og multitasking.

Grounding
Noe av det mest unike ved teknikken er kanskje det at den ikke bare forklarer, men evner å trene inn den unike grounding-teknikken som er så se i så mye Afrikanistisk dans.

Grounding: Er å gjøre seg selv tung sett fra ekstern påvirkning. Det er ikke en slapphet men snarere,  en bruk av energi, kroppsvekt og kraft som forholder seg til bakken som energigiver,  hvor bakken føres inn i kroppen.

Grounding er ett uttrykk som ofte blir brukt i forbindelse med afrikanistisk dans. Ofte nevnes det, at det er en unik bakkekontakt i dansene, og at danserne har en organisk og annerledes bevegelseskvalitet. Det gis sjeldent en detaljert beskrivelse av hva man mener med dette, og heller ikke hvordan dette oppnås. Det faller inn i enda en del av mysteriet om det ”mørke” kontinent og dets folk.

For å oppnå grounding trekkes bakken inn i kroppen (pull). Det betyr at det er en kraft som går fra bakken og oppover inn i kroppen. Ved ekstern påvirkning ville dette medføre å gjøre kroppen tung. Et godt eksempel er å få noen til å prøve å løfte deg. Gjør deg selv tung/motstå når de gjør det. Du vil her finne at måten du gjør dette på er ved å trekke til deg helene, altså nesten som at du prøver å trekke bakken opp mot deg. Dette vil av personen som prøver å løfte deg oppfattes som at du ”gjør deg tung”. I afrikanistisk dans slipper man nesten aldri kroppen ned. Bakken trekkes mot en istedet. Dette gir en grounded, stabil og kraftfull måte å bevege seg på. Energien som skapes ved å gjøre dette kan enkelt kurves og unduleres gjennom kroppen og står for svært mye ”gratis” bevegelseskraft. Hofter og bryst beveges i stor grad gjennom fotens forhold til bakken, snarere enn at ryggen initireres for å prøve å løfte noen ovenfra.  På mange måter vil dette også kunne beskrives som å hjelpe tyngdekraften. Når dette gjøres så vil det medføre en treghet som vil oppfattes ofte som en seig eller organisk kvalitet. Det kan brukes som virkemiddel for å få større groove, mer ”feeling”, det fasisliterer pulsering og undulering, og står i stor grad for de ”mystiske” kvalitetene i afrikanistisk dans. Her er et eksempel på en grounding øvelse: 

Unikt for teknikken er også dens 7 isolasjoner i overkroppen. Undulasjoner, contract og release øvelser i samt bryst og hofters bane og størrelse på sirkelene fasiliteres av ryggraden. Kroppens indre slange, som sender signalene til resten av kroppen, som balanserer og grounder oss og som tilrettelegger all bevegelse. Teknikken bruker mye tid på å få kontroll på ryggrad.

Størrelsen på brystsirkulasjoner har mer med hvilken isolasjon en benytter seg av i overkropp enn hvor hardt en presser. Ved å flytte på isolasjonen vil danseren kunne få ønsket utslag, effekt og bane, uten å presse på kroppens viktigste virvler. Dette er en skånsom måte å bevege seg på, men krever svært mye trening. Her demonstreres de syv nivåene:

Holdningskompenserende øvelser
Mye afrikanistisk teknikk trenes gjennom livet. Kanskje et svært avgjørende eksempel er evnen til å balansere og bære ting på hodet. Dette er noe afrikanere gjør verden over. Tradisjonelt trener dette inn en unik flyt, bevegelseskvalitet og vektbruk. I en ”vestlig” hverdag forekommer dette sjeldent. Talawa Teknikken har en rekke øvelser for å kompenserere for at vi ikke lengre har en tradisjonell hverdag. Det finnes øvelser med flasker, kurver og andre ting som danserne må balansere på hodet. Dette kan kombineres med nesten alle de øvrige øvelsene. I dette klippet ser du flere dansere leke seg med en kurv på hodet:

Teknikken er fullt kodifisert og har blitt undervist på universiteter og danseinstitusjoner internasjonalt. En Talawa-trent danser evner å ha flere rytmer på samme kroppsdel i samme tid/rom og beveger seg organisk og med en demokratisk likestilling mellom alle kroppsdeler. Den afrikanske estetikkens tilsynelatende beinløshet, umenneskelige vridninger, leken med balanse/ubalanse og juxtaposisjonering er sentralt. Bevegelsene bryter med vestlige eller ”ballett” baserte oppfatninger om skjønnhet og kjønn og er samtidig nært og gjenkjennbart der den tar utgangspunkt i kroppens naturlige bevegelser og reaksjoner.

I Tabanka vil vi trekke særlig dypt på bevegelseselementer fra lukkede og tabubelagte dansede ritualer i Afrika og Karibia. Vibrasjoner som kommer fra dypt inni kroppen, polyrytmikk, hofterotasjoner, og ritualenes ekstreme kontraster vil blandes med svarte kroppers ritualer for å passe inn i Norge og vesten. Noen ganger i reaksjon, noen ganger i harmoni, og dissonans. Dansernes flyt, vibrasjon, overganger og brudd vil kunne føles og merkes gjennom mange sanser, også de som ikke har tradisjoner i vesten. Dette er en spennende utvidelse av det norske kunstneriske arsenal.