Den tysk-svenske koreografen Jefta van Dinther har siden utgangen av 2000-tallet markert seg sterkt i scenekunstfeltet. Siden sine første prosjekter, blant annet forestillingene IT’S IN THE AIR (2008), en trampolineforestilling skapt sammen med den danske koreografen og danseren Mette Ingvartsen, og dominoeffektkoreografien The Way Things Go (2009), har van Dinther utviklet en klar signatur og et tydelig kunstnerskap. Han er nå gjestekunstner ved Cullbergballetten i perioden2019-2022. On Earth I'm Done; Mountains er et av prosjektene han skaper for det verdenskjente svenske kompaniet.

Signaturen som definerer kunstnerskapet til van Dinther ble til fra starten av 2010-tallet. Forestillingen Grind (2011) viser en tydelig retning og uttrykk: Referanser til techno- og raveklubber, både når det kommer til musikk, lys og bevegelse, infiltrerer mye av arbeidet til koreografen. Det svarte black box-scenerommet transformeres og gir klare assosiasjoner til Berlins og Stockholms klubbtradisjon. Selv definerer van Dinther seg som en dansenerd som kan gjøre kropper, lyd, lys og rom om til performative narkotikum. Det hypnotiske, mørke og teknologiske som ligger til den dansende kroppen er noe koreografen stadig vender tilbake til.

Trans(endens)formasjon
Iscenesettelsen av dansende kropper på raveparty er noe man har sett en del av innenfor samtidsdansen. Van Dinther har med sitt arbeid vært med på å definere dette som koreografisk metodikk. Interessen ligger til hva kombinasjonen lys, lyd og bevegelse skaper sammen, akkurat som i det typiske scenerommet. På klubben skaper disse tre enhetene pulserende og intense scenarioer: Menneskemasser som beveger seg sammen, som om de på magisk vis er et koreografert ensemble. Effekten av denne samhandlingen kan for mange oppleves ritualistisk, ut-av-denne-verden – og i praksis gjerne igangsatt av narkotikum.

Å sette «ut-av-seg-selv-opplevelser» på scenen er interessant av flere grunner. Som publikummer vil man kunne tilnærme seg dansen kinestetisk – altså i sin egen kropp. Slik transformeres publikum til å bli en del av helheten. Lyset og den pulserende musikken skaper både en ramme og et verktøy som inkluderer. Man lukkes inn sammen med aktørene på scenen. Dette er særlig tydelig i techno- og transmusikk, da det repetitive på mange måter forsegler rommet den spilles i. Slik oppstår transcendens; man går utover en tidligere form eller tilstand av seg selv. Helt enkelt kan man si at det rituelle aspektet som ligger i en danserisk samhandling på et dansegulv, overføres til publikum og transformerer dem. Denne idéen ligger som premiss for gamle danseriske ritualer og tradisjoner fra mellom annet afrikansk kultur. Van Dinther vil overta publikums sanser.

Synestesi
Van Dinther har siden prosjektet Grind (2011) jobbet tett med lyddesigner David Kiers og lysdesigner Minna Tikkainen. Utgangspunktet for denne forestillingen var idéen om performativ synestesi. Synestesi beskriver sanseopplevelser som skjer over flere sanseområder samtidig når bare ett av dem blir påvirket eller stimulert. I Grind danset van Dinther selv, og gjorde repeterende bevegelser som påvirket publikums forståelse av lyd og visuelle inntrykk. I et parti snurret han en lyspære over hodet, i et annet kveilte han ledning. Alt skjedde til tung ravemusikk. Det minimalistiske ble forstørret av sammensetningen i det sorte scenerommet, og publikum opplevde det som ellers ville blitt forstått som absurd eller pragmatisk, som svært suggerende.

I forestillingen As it Empties Out (2014) danset van Dinther sammen med en gruppe på fem andre dansere. Her ble det ritualistiske som ligger til det å bevege seg sammen i hans ravelignende scenarioer utforsket. Der Grind ble oppfattet som en good trip, ble denne forestillingen forstått som det motsatte: Damn, this is hell, skrev dansekritiker Michaela Preiner, som utfyllende forklarte hvordan forestillingen satte seg som en forstyrrende og forførende fortryllelse. De dansende kroppene ble utmattede og spist opp av scenerommet skapt av lys- og lyddesign. En del av koreografien handlet mellom annet om å holde oppe et tungt, rørlignende objekt. Forestillingen ble definert som en delirisk hendelse der kroppen fungerer som scenerommet – en forvrengt og merkverdig fantasi der lyd, stemmer, klær og bevegelser legges oppå hverandre og får tilskueren til å miste orienteringsevnen.

Cullbergballetten og «bjerget som skal opna seg»
Det svenske kompaniet som siden 1967 har vært et av de viktigeste flaggskipene for europeisk samtidsdans, har lenge vært knyttet til Jefta van Dinther. I 2012 mottok han Birgit Cullberg stipendet fra den svenske Konstnarsnämnden, og året etter skapte han det første bestillingsverket for kompaniet, Plateau Effect (2014). Siden den gang har han skapt verket Protagonist (2016), og har siden 2019 vært gjestende koreograf for kompaniet.

I perioden 2021 og 2022 skapes det todelte verket On Earth I’m Done. Den første delen er soloen Mountains. Del nummer to har urpremiere i mai 2022, og involverer 13 av kompaniets dansere. I Mountains undersøkes menneskets skjøre relasjon til omverdenen som nå holder på oss som sand i en sil. Prosjektet definerer en reise ut i noe ukjent. Inne i det ukjente jaktes det på en åndelig kjerne, som både bedøver, fanger og fascinerer oss. På mange måter minner prosjektet om diktet Det er den Draumen av Olav H Hauge. I en håpløs tid søker mennesket etter holdepunkter og løsninger, men kanskje mest fremfor alt å bare kunne «glida inn på ein våg me ikkje har visst um». I Mountains vil kanskje fjell både åpnes opp og forflyttes.