Fortell oss om bakgrunnen din!
Jeg har studert industridesign i Belgia og deretter jobbet mye med dansere som scenograf for blant annet Meg Stuart. Samtidig begynte jeg å utvikle autonome installasjoner der publikum ble en viktig del i likhet med dansere eller skuespillere på scenen. Gjennom samarbeid med dansere har jeg oppdaget kraften av bevegelse eller bedre sagt endring i tid og det performative, og prøvd å integrere det i mine utstillinger og scenografier. 
Det finnes forresten ingen grense mellom mitt arbeid som scenograf og billedkunstner. En scenografi lever ofte videre som installasjon i utstillinger etter at forestillingsturneen er over. Og motsatt: en installasjon ender ofte opp på scenen etter at en regissør oppdager den i en utstilling. Begge kontekster har sine for- og bakdeler men komplementerer hverandre på en fin måte både kunstnerisk, i publikumsbredde og i midler. 

Hvordan har den påvirket dette prosjektet?
I motsetning til det klassiske kunstakademiet har industridesign gitt meg en bred introduksjon til ulike teknikker og materialer som er kanskje mer ”up-to-date” enn det som tradisjonelt brukes i billedkunst. Denne tekniske bakgrunnen er samtidig aldri tilstrekkelig og hvert prosjekt, hver dag i studio er en dag på skolebenken. Nye spørsmål dukker opp, nye teknikker og programmer må læres og man jobber bestandig på grensen av det man mestrer. Med mindre jeg begynner å repetere det jeg allerede kan, føler jeg meg som en evig amatør.

Hva gjør du akkurat nå?
Jeg kom akkurat tilbake fra Sao Paulo med nedrigg av min soloutstilling i CCBB, Banco de Brasil. Det var et ambisiøst prosjekt med 24 000 besøkende. Noen installasjoner reiser videre til utstillinger i Brasilia, Rio og Bello Horisonte. Det var veldig flott å oppleve den Brasilianske kulturen! Hva det gjør med et menneske å være 1 av 12 millioner i Sao Paulo i steden for 1 av 1 million i Oslo? Og selv om det er mye vold og sjokkerende fattigdom er det egentlig overraskende at mennesker klarer å tilpasse seg til sånne ekstreme situasjoner. Tusenvis av uteliggere lever midt i businessdistriktet eller rundt Museet for samtidskunst. Det virker mindre adskilt enn hos oss i Europa.  Man går nesten ikke i metrostasjoner, man flyter og svømmer nærmest som i en fiskestim. Det som er sjokkerende og problematisk én dag eller på én plass, blir vanlig på en annen plass på en annen tid.  Samtidig var det overraskende at de i kontrast med fattigdommen likevel klarer å bygge vakker arkitektur med den store Niemeyer som historisk anker. Det som hos oss blir en kjedelig kontorkloss får der en fin runding, en hage på taket og en vakker offentlig patio på gateplan. De bygger en monumental takskulptur over metroinngangen der uteliggerne sover. Jeg vet at man kan spørre hvor mange flere telt man kunne dele ut i stedet, men samtidig synes jeg det inspirerende at de prioriterer arkitektur over ren funksjonalitet og profitt. 

Hvordan er det å jobbe med dans i forhold til andre former for scenekunst?
Dans er mindre språkbundet enn teater og derfor mer tilgjengelig for alle aldre og selvsagt mer internasjonalt. De nederlandskspråklige teaterprosjektene jeg lagde i Belgia reiser kun i Belgia og Nederland mens danseforestillingene reiser internasjonalt.  

Hvordan fant du veien inn i Haugen Produksjoner?
Det var ved et stort kjøkkenbord i kunstencentrum STUK i Leuven i 90 tallet. Det oppstartmøte til en danseforestilling der jeg var scenograf og Liv Hanne Haugen var en av danserne. Hun var veldig vakker :-)

 Syns du forestillingen Pust har utnyttet scenografien slik du så for seg? Til sitt fulle potensiale?
Jeg bruker å svare nei, man når aldri det man drømmer om. En forestilling eller en utstilling er bestandig et kompromiss av mange begrensende faktorer som tid, penger tyngdekraft og kommunikasjon. Men når det er sagt synes jeg det ofte kommer  overraskende nye dimensjoner inn som er mer interessante enn det jeg drømte om. Jeg forsøker å konstruere maskiner og situasjoner som har en stor grad av uforutsigbarhet i seg. Det er som å konstruere et instrument og når det er laget, da begynner først oppdagelsen av mulighetene. Da må man lære å spille instrumentet. En produksjon blir dermed ikke en lineær prosess fra idé til materialisering av ideen på en mest bokstavelig måte. Jeg håper at instrumentet kan overraske meg, slik at jeg kan operere mer som forsker enn som konstruktør med full kontroll.  

Hvilket verktøy kan du ikke leve uten?
Min CNC fres! Halleluja! Litt enkelt forklart er det er en datastyrt boremaskin som kan skjære ut 3 dimensjonale former i tre, plast og aluminium med ekstrem stor presisjon. Det var en stor investering som jeg har drømt om lenge. Jeg fikk den i 2015 og den har revolusjonert måten jeg jobber på.  Det er som å ha en assistent som ikke klager når du vil ha den samme delen 40 ganger og som jobber videre mens du går og spiser. 

Hvor henter du inspirasjon?
Det kommer an på hva jeg er interessert i for tiden, så jeg tror alt kan være inspirerende! Kanskje er det ikke fjellvandringen eller badstua, eller å lese en god bok som er inspirerende i seg selv, men mer at disse situasjonene tillater deg å åpne luker og vinduer i hodet og lukke igjen andre som har med moms og regnskap å gjøre. Kanskje inspirasjon har mer med en tilstand å gjøre enn med konkret objekt du observerer. En kopp som knuser på kjøkkengulvet kan være begynnelsen på en dårlig dag eller en raffinert koreografi som viser naturens uendelige kompleksitet og eleganse.

Vis oss en kul youtubevideo!
Det må nok bli litt CNC porno :-) Mind the glorious sound track

Vis oss gjerne et superfett foto av deg i scenografien til Pust - om det er mulig 😃
Det bruker å være jeg som tar bildene så har ikke det men sender deg en kort video. Ellers har du her et bilde av sønnen min på en eldre plastversjon av BOBLA på Riddu Riddu festivalen i 2008 :-)