Uten slutt

 – Ser du er en sånn boyband-type, sa en heavy metal-jente med tung sminke og sorte klær til meg en gang, lett sarkastisk.

Foto: Marie Haakstad

Det stemmer kanskje at jeg gikk i en kroppsnær t-skjorte med en Ford Falcon 1968 modell på brystet, hvite sneakers og litt for stramme jeans. Hun kunne likevel ikke vært lenger unna sannheten. Jeg som kun med enkelte innslag av 60- og 70-talls soul og funk, nesten utelukkende hørte på religiøse korverk, opera og jazz. Og dette syns jeg er et irriterende omkved i mange sammenheng. Det med at de som liker sånn liker ikke sånn og liker du ditt, så liker du ikke datt. Hvilken ekstremt umotiverende tanke! Jeg er den første til å innrømme at jeg for det meste hører på Brahms og Beethoven, men jeg elsker da både Barbra Streisand og Eminem for det. Jeg kan underholdes av en cabaret så vel som opera, og jeg reiser like gjerne på Stena Saga som til små landsbyer i Marokko. Vi mennesker er noen underlige flokkdyr. Men jeg vil allikevel bort fra dogmer og forventninger om at jeg skal være og mene det andre syns jeg bør være og mene. Jeg vil kunne si at avantgardjazz er drit kjedelig og at Boney M er den beste festmusikken. Og jeg mener at samtidsdansen har et større register enn klassisk ballett!

Sønn av nøkterne, hardtarbeidende og uendelig snille foreldre, oppvokst i den tjukkeste asfaltjungel. Carl Berners plass var min barndoms dal, Indiana Jones var min barndomshelt på Ringen Kino, og sirkus på Tøyen var årets høydepunkt. Min mor, kontorfunksjonæren, og min far, håndtverkeren, syntes folk som tok høyere utdannelse var jålete, at partiet Høyre var rike kultursnobber, at kongehuset var RÆVA (hva skal vi med de folka der!?) og jeg husker også det nærmest ble huskestue da min farfar en gang dristet seg til å gi meg Mozarts Eine kleine Nachtmusik på LP. Kunne det virkelig være mulig å gi en 12 åring en LP med klassisk musikk!?

We are here together med Carte Blanche - Foto: Helge Hansen

Helt fra fødselen er vi innprentet med at alt har en start og alt har en slutt. Det er selve premisset for livet. Også livet har en historie, min historie, din historie. Den starter ved fødselen og slutter når man dør. Som en bok, eller en teaterforestilling. Men om man ser livet som en danseforestilling, så er det kanskje du selv som må gi den mening og innhold. Rammene er der, men hvor mye du vektlegger hver bevegelse, hvordan du lar deg bevege av musikken, lyset og scenografien er det mye opp til deg å definere. En danseforestilling følger ikke nødvendigvis den samme tette fortellingen eller historien som man ofte forventer å finne når man går inn på en teaterscene.

 Jeg tror vi mennesker ofte har behov for å systematisere livene våre, søke det kjente, det som ikke er ubehagelig eller annerledes for på den måten å skape forutsigbarhet i det uforutsigbare. Og jeg har tenkt at dette muligvis er det som er det mest utfordrende ved dansen. For handler det om noe? Og kanskje viktigere: må det alltid handle om noe?

   – Er dette liksom dans det, da? sa min mor til meg engang, etter en forestilling jeg hadde fått henne med på.

   – njaa…. Det var i hvert fall mye bevegelse, da?, svarte jeg svar skyldig. Heldigvis fortsatte hun med at hun likte det godt likevel, selv om det ikke passet inn i hennes forestilling av hva dans er, at hun ikke skjønte en meter av hva det handlet om, men at hun likte den delen med hun med skoene veldig godt. Hun hadde hatt en god opplevelse og syntes det attpåtil var flott, til tross for at hun ikke skjønte stort (jeg forsto heller ikke så mye av handlingen, altså). Da vi forlot teateret den kvelden, hadde jeg en god følelse av at det i hvert fall var en fin stund vi hadde delt.

Så kommer vi i alle forskjellige innpakninger, med forskjellig utgangspunkt, kulturelt ståsted, ballast og preferanser. Og kanskje nettopp fordi, men ikke begrenset til, at jeg kommer med min bakgrunn, har jeg så lenge jeg kan huske ønsket å bryte mot det etablerte, kanskje bygge broer og bryte med fordommer. Jeg liker så visst ikke alt jeg ser og opplever, bevares. Men jeg liker å gi det en sjanse. Kanskje tar det en hel time av mitt liv, kanskje blir jeg provosert, kanskje dupper jeg litt av, men flest ganger blir jeg begeistret. Min far sa det så treffende en gang etter en forestilling jeg hadde, etter mange overveielser, fått han med på:

– Jeg sovna ikke én gang, så det var veldig bra.

– Er det liksom dans dette, da?

We are here together med Carte Blanche - Foto: Helge Hansen
icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus