Sjangersjongløren
- Veldig lenge var jeg en danser som koreograferte. Nå er jeg mer en koreograf som setter opp teaterforestillinger, sier Alan Lucien Øyen i Dansens Hus´ podcast i forbindelse med hans nye forestilling Still Life. Dette er kanskje noe av det som er betegnende for utviklingen av hans kunstnerskap, siden han koreograferte sin første forestilling i 2004, og fram til i dag.
Dansens Hus sitt forhold til Alan Øyen strekker seg 15 år tilbake i tid, da premieren på første del av hans Amerika- trilogi fant sted. Første forestilling i trilogien, kalt America - Visions of Love, hadde premiere i 2009, mens siste del, Psychopatriot, hadde premiere i 2016 i kjølvannet av Donald Trumps første presidentperioden i USA (video øverst). Forestillingene ble til etter utstrakt reisevirksomhet i landet, med den franske filosofen Jean Baudrillards bok America som eneste guide.
Øyen er kjent for sjangerblandinger i sine forestillinger. Han blander gjerne filmatiske elementer med dans, teater, store mengder tekst og live musikk.
Koreograf, regissør og danser Alan Lucien Øyen tilbragte nærmest alle sine barneår på Den Nationale Scene i Bergen, der faren jobbet som påkleder.
Selv om dansen skulle ta han, med danseutdannelse fra Kunsthøyskolen i Oslo, senere aspirantplass ved Carte Blanche i Bergen og trening under koreograf Amanda Miller i Tyskland, var det teatret som skulle bli hans løpebane.
Forestillingene hans er ofte tekstdrevet hybridforestillinger, med tekster han i hovedsak skriver selv sammen med dramatiker Andrew Wale, iblandet dans, tekstteater, levende- eller innspilt musikk. Ofte filmmusikk.
Alan Lucien Øyen
Menneskeskjebner, "vanlige folk" og deres fragmenterte historier og samtidsånden er noe som ofte går som en rød tråd i hans forestillinger.
Forestillingen Story, Story, Die fra 2019 handlet for eksempel om hvordan vi iscenesetter oss selv på sosiale medier, i vår evige jakt på anerkjennelse.
– Forestillingen er en mesterlig sammenstilling av ord, musikk, hyperdetaljert koreografi i et formspråk som veksler mellom absolutt konkret og totalt abstrakt, skrev Aftenpostens anmelder om forestillingen.
Forestillingen Flawed fra 2011 var siste forestillingen Alan selv danset i, og som han selv også hadde koreografi og regien på.
Sammen med Batsheva- danser Léo Lérus, satte han ord på selvkritisk dialog og selvforakt, som er blitt så hverdagslig i måten vi kommuniserer med oss selv og andre.
Ved bruk av dans, drag, tekst og video ønsket de å utforske den skremmende brutaliteten og den nedslående feilsøkingen vi stadig møter hverandre med:
den subtile rasismen, den fordekte fremmedfrykten, jødehatet, homofobien og det «forbudte» raseriet vi alle besitter.
Alan Lucien Øyen
Kate Pendry og Andrew Wale som henholdsvis Dronning Elizabeth I og narren i Hamlet Complex Redux (2022) på Den Norske Opera og Ballett. De er begge faste samarbeidspartnere med Alan og kompaniet winter guests.
Med 33 utøvere på scenen, 3 timers varighet og hele operahusets scenemaskineri, var forestillingen en av de aller største produksjonene i husets historie.
Også mangeårig samarbeidspartner Daniel Proietto medvirket i forestillingen som Ghost der han opptrer i karakteristisk, hvit butoh sminke og en subtil form for butoh dans.
Japansk Butoh- dans er litt av hans inspirasjon for den nye forestillingen Still Life, der Daniel Proietto danser duett med butoh- danser Mirai Moriyama
Moriama er en japansk danser, skuespiller og filmstjerne med en rekke filmer og TV-serier bak seg. Proietto er en erfaren danser med lang fartstid i winter guests. Han har blant annet studert tradisjonell, japansk dans ved den prestisjetunge Fujima skolen.
Butoh, en danseform som er en av inspirasjonskildene for Alans nye forestilling, er en tradisjon som skriver seg tilbake etterkrigstidens Japan. Dansestilen ble til som en motreaksjon til dansestilen opphavspersonene til Butoh mente lå for tett opp til vestlige dansetradisjoner. I tillegg var Japan fremdeles traumatiserte fra etterdønningene etter andre verdenskrig i Japan, helt spesifikt atombombene over Hiroshima og Nagasaki. Butoh har også vært beskrevet som en slags traumedans. Butoh kan både være subtil og sart i sitt uttrykk, eller grotesk og overdrevet, og danserne er som regel hvitmalte.
I sin nye forestilling ønsker Alan å nedskalere, eller "Go back to basic" som han kaller det. Men han understreker at han ikke lager en ren butoh- forestilling.
Å jobbe sammen med Mirai og Daniel hadde dessuten vært en mangeårig drøm som han bare ventet på å få tid til.
I Still Life vil han jobbe i et mer nedstrippet uttrykk, det analoge, med akustiske stemmer, scenerekvisitter fra gammeldagse teatre og malte sceneelementer.
Alan sier han liker den gamle spillestilen, som i radio- eller fjernsynsteatret.
Kanskje er det denne kjærligheten til teatret han fikk fra å være med sin far på jobb hele barndommen, da faren jobbe som påkleder på Den Nationale Scene i Bergen.
Mirai Moryama (tv) og Daniel Proietto (th) har jobbet med Alan gjennom flere workshops, inkludert butoh workshop, i Kobe i Japan
Alan Lucien Øyen
Norsk koreograf, danser, regissør og dramatiker
Alan har også jobbet med lokale kor og den analoge stemmen. Det vil han også gjøre i snart premiereklare Still Life.