Heidi Gjermundsen Broch om Alan L. Øyen

Heidi Gjermundesen Broch, kjent blant annet fra utallige musikalroller, spilte i suksessforestillingen Som lauvet i Vallombrosa av Lars Norén, som Alan Lucien Øyen satte opp på Det Norske i vinter. Her forteller hun litt om hvordan det var å arbeide med ham.

Fra Som lauvet i Vallombrosa

Hvordan var det å jobbe med Alan under Som lauvet i Vallombrosa
Teatret hadde en forventning om hva Alan skulle gjøre, men så kom han og gjorde noe helt annet. Han er en fascinerende kunstner med sitt milde og myke vesen, men inni der er det en mann som vet veldig godt hvor han vil og hvor han skal. Jeg syns det var fantastisk og veldig krevende.
Alan er mild og ydmyk med stor kjærlighet til stoffet og skuespillerne. Som utøver leter man alltid etter ny forståelse, nye rom og nye stener å bygge byggverket på. Noen må pushe for at man skal komme videre, og siden Alan er som han er tåler man et stort trykk fra hans side.  Det han gjør springer ut fra et stort og genuint ønske om å få til noe sammen. 

Hadde du hørt om Alan før du møtte ham som regissør på Det Norske Teatret? 
Ja, det hadde jeg. Det er litt pussig for Andrew Wale, som jo er en del av Winterguests, var regissør på Mamma Mia (som Heidi spilte hovedrollen i på Folketeatret red. anm). Andrew fortalte meg om Alan og Winterguests og det de jobbet med i Bergen. Andrew var også var helt fantastisk å jobbe med. Det var på en måte litt rart at Andrew var i Mama Mia-universet, og jeg har tenkt at jeg gjerne skulle jobbet med ham igjen i en annen sammenheng.

Hvordan merket dere skuespillere at Alan har bakgrunn fra dans? 
Det er ikke så lett å sette fingeren helt på hva det er. Holdningen og inngangen til stoffet var veldig gjenkjennbar fra møter med andre regissører jeg har jobbet med. Det har kanskje litt å gjøre med måten han forholdt seg til rommet, og måten han ønsket at vi utøverne skulle forholde oss til rommet på. Og kanskje også litt når vi begynte å arbeide, hvordan han forholdt seg til tekstarbeid. Men jeg vet ikke om det bare er Alan, eller om det har noe med hans koreografiske bakgrunn å gjøre. Alle regissører er jo forskjellige. Men det var en stor streben etter flyt, litt før flyten kunne være der.

Er du opptatt av samtidsdans selv? 
Jeg ljuger vel hvis jeg sier at jeg går mye på samtidsdans, men det er ikke fordi jeg ikke er interessert, det er mer et spørsmål om tid.  Hvis jeg kan velge meg en kveld der jeg skal ha en fin opplevelse, syns jeg det er helt fantastisk å se nye og moderne danseforestillinger i Operaen. Men jeg vet ikke om det er moderne nok i dette perspektivet… Jeg syns dans er fantastisk, og jeg liker veldig godt fortolkningsrommet dansen gir i motsetning til når du sitter i et rom som er fylt av tekst.

Har du en favoritt blant danseforestillinger du har sett? 
Ghosts på Operaen var en veldig flott forestilling. Gleder meg veldig til Hedda Gabler som snart kommer. Det var lenge siden jeg hadde lest Gengangere, så jeg huset ikke så godt historien og gikk til det med holdningen om å oppleve et helt selvstendig kunstverk som er basert på en tekst. Det ble en stor, stor opplevelse.

Som musikalartist må du vel danse en del selv også? 
Ja, men det kan jo ikke kalles dans. Men jeg skulle ønske jeg kunne danset bedre. Jeg liker å danse, så hver gang jeg kommer i nærheten av det får jeg litt sorg i hjertet over at jeg ikke har jobbet mer med dans. Jeg syns det er SÅ gøy.

Favorittkoreograf? 
Alan!

America Ep. 3: SuperAmateur, 1.–3. september

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus