Grensesprengeren

Spanske Rocío Molina har flyttet den spanske flamencoen inn i samtidsdansen. Hun besøker Norge for første gang med det hun kaller sin mest skamløse forestilling noensinne.

Mikhail Baryshnikov har kastet seg for hennes føtter, New York Times har kalt henne en av verdens beste solister. I høst gjester Rocío Molina CODA-festivalen i Oslo.

Da Rocío Molina mottok en av sine mange priser for et par år siden sa hun at hvis hun kunne velge mellom en pris, applaus og brennende liktorner, ville hun valgt liktornene. "Prisen kan være tilfeldig, applausen kan være midlertidig, men liktornene, selv om de er vonde, er alltid ekte", sa hun. De hadde hun allerede da hun dro fra Málaga som 15-åring for å studere ballett og spanske folkedanser ved Det Kongelige Dansekonservatoriet i Madrid.

Filmet seg selv
Rocío Molina ble ikke født inn i en flamencofamilie, men hun har danset siden hun kunne gå og fikk moren til å bli med henne til hovedstaden det første året på skolen. Fra hun var 16 år gammel bodde hun alene i en leilighet på 25 kvadratmeter.

– Hver dag var jeg seks timer på konservatoriet, fem timer på flamencoinstituttet og hjemme hadde jeg et videokamera stående klart slik at jeg kunne gjøre opptak når jeg fikk en idé. Jeg kunne stå opp klokken to om natten eller klokken fem om morgenen, når som helst, for å filme nye bevegelser og koreografier, forteller hun.

Snart danset hun på et par av de viktigste flamencoklubbene i Madrid, og 17 år gammel fremførte hun en av sine egne koreografier på New York City Centre som det yngste medlemmet i ett av Spanias fremste flamencokompanier på turné i Nord-Amerika og Japan.

En halvtimes applaus
Det store gjennombruddet fikk hun da hun var 22 år gammel med koreografien Almario i 2007. Nå var den neste generasjonen kommet, skrev kritikerne, en ny skole innen flamencodans var i ferd med å ta form rett foran øynene deres. Almario er et ordspill som kan oversettes som ”sjeleskap”, og siden den gang har Rocío Molina skapt syv koreografiske verk som alle har hatt sterke selvbiografiske trekk. Med disse har hun fylt prestisjetunge teatre i metropoler som New York, Mexico City, London, Paris og Tokyo, og hun har opptrådt på scener over hele verden. Caída del Cielo (Falt fra himmelen), som hun danser i Oslo under CODA-festivalen, er den foreløpig siste i rekken. Det er et arbeid hun beskriver som sitt mest risikofylte, provoserende og skamløse.

Flamenco handler i stor grad om kommunikasjon, i første rekke mellom dere på scenen, men også mellom scene og publikum.
Hva er den største forskjellen på å danse i Spania og i utlandet?

– Jeg setter stor pris på kunnskapen til publikummet i Andalucia og Madrid. Her kommer folk med tilrop og respons til både sanger, gitarist og danser, og de ser alltid samspillet mellom de ulike elementene i flamencoen. Andre steder, der kjennskapen til flamenco kanskje ikke er så stor, møter jeg ofte en helt spesiell åpenhet, nysgjerrighet og innlevelse. Men det er vanskelig å si noe generelt om dette, for hvert sted, hver forestilling har sin egen dynamikk.

Er det noen møter med publikum som har gjort spesielt inntrykk på deg?

  – Ofte er kommunikasjonen sterkest når det er helt stille. Da har jeg opplevd at ikke bare et par-tre personer, men halve salen sitter og gråter. En gang jeg var i Japan fikk jeg overhodet ingen respons gjennom hele forestillingen, absolutt ingenting. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, hadde jeg ikke nådd fram i det hele tatt? Så brøt salen ut i en applaus som varte i en halvtime.

Tett på publikum
De siste fem årene har Rocío Molina ønsket å oppnå en enda mer direkte kommunikasjon med publikum gjennom en rekke improvisasjoner som hun kaller impulsos. Disse har hun fremført langs Seinens elvebredd, i parker i Paris, ved stranden i Barcelona, på museer i Málaga, på en svømmeklubb i Marseille og på et diskotek i New York, hver gang med publikum tett inn på seg.

– Improvisasjonene trengte seg på som en nødvendighet, sier hun.

– Her danser jeg fordi jeg vil og ikke fordi jeg må. De er blitt mitt studio utenfor dansestudioet. I det vanlige studioet mitt vet jeg hva som skal skje, hva jeg skal igjennom, mens når jeg improviserer kan jeg overraske meg selv, oppdage nye følelser og oppleve nye ting.

Det du sier får meg til å tenke på den spanske filosofen Miguel de Unamuno som sa at når man snakker med seg selv, så snakker man med Gud. Er dansen din også en monolog, en samtale med deg selv?

Hun avbryter meg nesten.

– Ja, hundre prosent. Improvisasjonene jeg gjør er som å skrive dagbok.

Danset i fengsel
Improvisasjonene ble også en viktig del av forberedelsene til Rocío Molinas verk Bosque ardora – Glødende skog – fra 2014. Forestillingen kan beskrives som en kamp på liv og død mellom mann og kvinne i en eventyrskog der det ikke er godt å si hvem som er bytte og hvem som er jeger. Her improviserte hun for både mannlige og kvinnelige fanger i et høysikkerhetsfengesel utenfor Paris, først for mennene, deretter for kvinnene.

– Mennene var ikke vant til å få besøk av kvinnelige dansere, så før jeg begynte gikk jeg rundt og så hver og én av dem inn i øynene. På den måten fikk jeg deres bekreftelse på at her var det jeg som bestemte. Men det som virkelig gjorde inntrykk var møtet med de kvinnelige fangene. De var en liten gruppe, og etter improvisasjonen ble vi sittende og snakke. De fleste hadde livstidsdommer, men de hadde også masse livskraft. Jeg spurte hvor de hentet denne kraften fra, kraften til å stå opp om morgenen og gå løs på en ny dag. Da la en av kvinnene hendene sine på hver side av den nedre delen av magen og sa: ”Herfra, fra eggstokkene.” Først et par år senere, da jeg for alvor begynte å tenke på å bli mor, tok jeg for fullt innover meg hva hun hadde sagt. Fra da av var jeg i gang med å skape Caída del Cielo.

En ny type flamenco
Forestillingen er blitt en rå og leken feiring av det å være kvinne, en reise gjennom en kvinnes fall fra himmelen, ikke til helvete, men til frihet. Og fra himmelen følger noen av de største flamencogudene med på ferden. Molina har også med seg fire av flamencoens beste musikere på scenen når hun besøker Oslo og CODA-festivalen for første gang. Spørsmålet om flamenco i det hele tatt kan være samtidsdans er et minefelt i deler av flamencomiljøet og enkelte purister utdefinerte da også tidlig den utforskende Molina som en avhopper fra tradisjonen. Da jeg spør henne om dette blir hun stille, men bare et øyeblikk.

– Dersom El Chocolate, som sang den mest ortodokse typen flamenco, kunne vinne en latinamerikansk Grammy i 2002, så kan også fri og ærlig flamencodans være samtidsdans. Selvfølgelig kan den det.

Kanskje er det så enkelt som at Rocío Molinas verden er dans, at dansen er hennes måte å snakke med både seg selv og omverden på. ­ Som da hun og forestillingen hun skal danse under CODA-festivalen i Oslo gjorde rent bord under Premios Max-utdelingen, den spanske scenekunstens Oscargalla, i begynnelsen av juni. Da hun mottok den siste prisen for kvelden sa hun at hun ikke visste hva mer hun skulle si. Så dro hun av seg skoene og steg opp på et lite bord. Og begynte å danse.

Caída del Cielo, 17.–18. oktober

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus