Gøy på landet

I mangel på egnede prøvelokaler for dans i Oslo, tok Francesco Scavetta og Gry Kipperberg saken i egne hender. DANS har besøkt Vitlycke - Centre for performing arts.

Tanumshede, Sverige

Koreograf Francesco Scavetta har ikke sko på beina, han har fjøsstøvler på. Tar du turen litt lenger enn til Nordbysentret ved Svinesund i Sverige, kommer du snart til Tanumshede, et rolig tettsted med et gjestgiveri, helsekostbutikk, kirke, helleristninger fra bronsealderen, museum og det norske dansekompaniet Wee. Her er svensk småbyidyll og grønne jorder, vi kjører E6, den strakeste veien til Vitlycke - Centre for performing arts. Vi tar av til høyre, veien heter bare Riksveien, vi stopper på ICA for en fika. Så, en liten grusvei inn til høyre, her holder den italienske koreografen Francesco Scavetta hus. Sammen med den norske dansekunstneren Gry Kipperberg tar han i mot oss utenfor låven. De to etablerte Wee i 1999. Wee samarbeider med Vitlycke men det er også to separate prosjekter. Nå har de startet et stort senter med alle fasiliteter en dansekunstner kan trenge. Her kan både de selv og andre jobbe og utvikle forestillinger. Francesco er ingen forsagt fjøskaillj, han har Mikke Mus T–skjorte og skyggelue på, løper rundt og slår ut med armene.

   –Her skal vi bygge terrasse så folk kan sitte ute å spise, utbryter Gry. –Frokost utendørs!

   –Her må det ryddes stein, foreslår Francesco. –Kanskje vi skal ha drivhus her? Francesco prater fort og viser oss rundt sammen med Gry. Sammen driver de Vitlycke — et sted hvor dansekunstnere fra hele verden kommer for å jobbe. 

Siden 2012 har Gry og Francesco jobbet med å etablere Vitlycke som sted. De har revet stallen, bygget studio og atelier, kjøkken og oppholdsrom, samt flere gjesterom. De håper folk vil komme fra hele verden ved å tilby kunstneropphold – såkalte residenser her. De ønsker å samarbeide med andre om produksjon, formidling og workshops. Samtidig reiser de verden rundt med Wee. Da er det kjekt å ikke bruke for mye tid på fjong bekledning. Francesco forklarer at støvlene virkelig er veldig praktiske, fordi de er så raske å ta av og på.

   –Jeg har støvler og tresko stående her, sier Gro og kikker ned på beina. Det stikker litt blå teip ut fra buksekanten til Gry. Det er fysioterapiteip, typisk danserstil.

   –Vi pleier å si at vi fått en egen Vitlycke-mote, sier Gry. –Det blir sånn danser/bondestil, joggebukser og t-skjorter i flere lag, sokker og tresko.

Overalt på gården står gjenstander som Francesco har tatt med seg fra alle verdensdeler. Bak scenen som rommer 250 publikummere står en gammel sykkel, en rickshaw. Francesco forteller at han har tenkt å bruke den til noe, et prosjekt eller en performance. Francesco kikker ut av vinduet. –Her ute i hagen har vi tenkt at folk kanskje kan campe om sommeren. Vi trenger en festivaldo!

En mann som heter Jan ramler innom. –Tjenare! Han er kultursjefen i Strømstad. Jan beklager seg, han vil ikke forstyrre.

   –You are being interviewed? Would it be possible for you to participate in the festival this summer?

Francesco beklager tilbake og sier at han allerede har bestilt flybilletter og skal reise bort for å jobbe. Fotograf Tale foreslår at Jan bør spørre om de kan neste år allerede nå.

   –Looks astonishing by the way! It’s so wonderful! Bye bye. Så er Jan ute av historien.

Francesco og Gry viser oss rundt på kjøkkenet som kompaniene bruker. Her er alskens klenodier. En gammel tannlegestol, propaganda–plakater fra Vietnam, en slags robot som en tysk venn har bygget.

   – Vi er ikke så flinke til å kaste! Francesco har samlermentalitet. Det er en uformell setting her, det er viktig for oss at lokale folk føler seg velkomne, understreker Gry. –Hvis publikum har en tilknytning til stedet blir det litt ufarlig å være her. Da er det lettere for de å se forestillingene. Det oppleves mindre fremmed, tror jeg. 

Francesco bor i et hvitt hus på andre siden av låven, mens Gry bor i Oslo. På et lite rom i den gamle delen av låven har Francesco satt inn en enorm himmelseng til Gry.

   –Jeg og en som heter Jarek satte den opp, men den er jo altfor stor for rommet! innrømmer Francesco. Jeg sendte den med båt fra India. Francesco går fra rom til rom. –Disse flisene er fra Marokko. Denne futon-madrassen er fra Stockholm, den er av god kvalitet. Disse printene er antikke fra Japan, de er revet ut fra bøker. Disse bildene er av en kunstner fra Venezuela, han er også danser. Jeg liker arbeidene hans, så en annen koreograf fra Venezuela tok dem med hit for meg.

   – Dere er ikke bare koreografer, dansere, bønder og entreprenører, men interiørdesignere og kunstsamlere også!?

   –Da arkitekten vi har brukt var her sist, måtte han innrømme at han ved første møte trodde jeg var gal. Vi hadde et internasjonalt kompani på besøk her, publikum og alt, så da skjønte han at ting var på stell. Alt har skjedd mye fortere enn jeg så for meg. Nå er det praktiske på plass, sier Francesco.

   –Nå må vi se hvordan vi kan etablere stedet som en institusjon, skyter Gry inn.

   –Jeg prøver å være her på Vitlycke så mye jeg kan, men jeg reiser så ofte.  Sakte men sikkert prøver jeg å samle alt jeg har her. Det gir en sentrert følelse. Her er mange lag av akkumulering av ting, sier Francesco. –I 2013 var vi i fem ulike land med Surprised Body Project, (en samproduksjon mellom Wee og Dansens Hus. red.) Vi reiser veldig mye rundt og har workshoper og arbeidsopphold, forteller Francesco.

   –Scusami, possiamo fare un caffè, spør Gry.

   –Klart vi skal lage kaffe, vil dere ha? sier Francesco og inviterer oss opp i andre etasje på espresso.

I andre etasje er den en stor dansesal, mange små soverom med grønne senger kjøpt på auksjon, vask med såpestykker på rommene, utsikt over gården og et kjøkken med langbord.

   –Der lå det en sokk! Gry plukker opp sokken. –Vi hadde et japansk kompani her i fire uker. De ville ikke dra fra gården. Vi får mange henvendelser fra dansekunstnere som vil komme hit å bo og jobbe, forteller Gry.

   –Det føles bra her. For meg tok det lang tid å skjønne det. Alt gikk så fort, det bare skjedde, sier Francesco. Jeg måtte spørre meg selv: er det dette jeg vil? Vi var i Oslo og øvde og så fikk vi høre om en norsk billedkunstner som skulle selge dette stedet. Jeg måtte undersøke at vi ikke trengte å drive gården og at vi kunne bygge her. Jeg er lidenskapelig opptatt av dette stedet. Jeg lurer på hva jeg skal plante, hvilke blomster skal jeg ha her ute? Det er mange påbegynte prosjekter. I sommer tømte jeg komposten, jeg hadde tenkt å fylle på med mer jord og plante roser, men så reiste jeg bort for å jobbe. Da jeg kom tilbake hadde det vokst gresskar og tomater opp fra komposten. Jeg gjorde ingenting! Det er fantastisk hvordan ting skjer nesten av seg selv.

   –Det var jo et fint bilde på Vitlycke. Er arbeidsmetoden “Art by accident”?

   –Det meste av det vi gjør er nærmest tilfeldig. Vi setter oss ikke ned og lager en strategi. Vi har vært i over 30 land, men det bare skjer. Møter, situasjoner, initiativ. Jeg var i Argentina og reiste tilfeldigvis til flyplassen sammen med lederen av en dansebiennale i Fortaleza, Brasil. Et år senere hadde vi residens der. Slik skjer det, vi møter folk, snakker, forteller Francesco.

   –Som da kultursjefen Jan kom innom?   

At kulturverden er så spontan og tilfeldig som det kan virke, er muligens forkledd beskjedenhet. Hardt arbeid ligger bak det Gry og Francesco har fått til på Vitlycke og med Wee. Det innrømmer de villig. Francesco sier at det også finnes et element av kreativitet i dette, utover det dansekunstneriske:

   – Hvordan kan vi finne gjennomførbare løsninger uten å kompromisse på kvaliteten? Jeg er veldig nøye på at ingenting skal være halvveis. Hvis du ikke har det travelt har du tid til å finne rimelige løsninger av høy kvalitet. I alt vi gjør må vi tenke: kan vi gjøre dette?

   –Han er italiensk, tuller Gry.

   –Av og til kjøper vi mat av naboene, det hadde vært gøy å hatt høner kanskje? Eller plante mer. Her har jeg lagt noe stein, viser Francesco og forklarer at han har tenkt å bruke det som golv i et drivhus. –Her kan vi jo ha konserter også, kommer Francesco plutselig på.

   – Dere jobber mye. Liker dere å ligge på sofaen av og til?

   – Det krevde mye energi å starte dette stedet, innrømmer Francesco. –Samtidig turnerte vi med Surprised Body Project i 22 ulike land. Mens vi var i Brasil og Venezuela ble denne låven revet. Jeg fulgte med via internett. Det siste året har jeg kjent på at det er bra å roe litt ned. Ta en pust i bakken.

   –Jeg har alltid jobba mye, men jeg elsker å slappe av også. Det er en rar mix. Jeg vet ikke, vi er ganske sta, sier Gry. – Jeg er vokst opp med at man alltid driver med noe. Moren min vokste opp på en gård på vestkysten, vi var der om somrene å hjalp til. Jeg har nok noen bondegener i meg. Jeg er glad i kulturlandskap, jeg liker å ha støvler på meg — å jobbe litt ute. Man vil jo gjerne skape forestillingene. Dermed tar man på seg mange andre oppgaver enn å danse. Jeg danset hele 90-tallet. Da vi begynte med Wee syntes jeg det var tilfredsstillende å skape prosjekter, skape arbeidsplasser, drive med organisasjonsarbeid. Jeg har alltid likt å ha innsikt i alle sidene av dansen, ikke bare være utøver, men få brukt andre sider av meg selv.

   –Jeg har alltid vært interessert i det tekniske, lys, scene, logistikk. Jeg oppfører meg ofte som tekniker når vi kommer til et nytt scenehus. Folk spør meg hvor koreografen er, ler Francesco. –Jeg er her!

Lost Accidentally, 19.–21. mai

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus