Dans over Europa

John Ashford startet det europeiske dansenettverket Aerowaves for å bedre samarbeidet og promotere nye dansekunstnere i Europa.

John Ashford, leder av Aerowaves

Etter lang fartstid som bl.a. redaktør for dansestoffet i Time Out London og kunstnerisk leder for The Place oppdaget John Ashford at det var et stort behov for informasjonsdeling og kunnskap om andre lands dansekunstnere over hel Europa. Dansens Hus er med i Aerowaves som ble startet som en respons på dette behovet, og presenterer i høst tre forestillinger med unge europeiske dansekunstnere som promoteres gjennom nettverket. Vi har snakket litt med initiativtakeren om hvorfor og hvordan sparket det hele i gang, og hvordan det fungerer.

Hvorfor ble Aerowaves opprettet i 1996?
Å få ut informasjon om forestillinger fra kompaniene til spillesteder var både tungvint og dyrt. Siden få av mine internasjonale venner og kolleger visste mye om kunstnere utenfor sitt eget land, og få av dem kjente hverandre, inviterte jeg en del av dem til London. De skulle rådgi meg på hvem jeg skulle invitere til The Place. Det fungerte superbra! Ikke bare fikk jeg gode råd, men mange av dem inviterte også kunstnerne til egne spillesteder og festivaler. Vi møttes i Helsinki året etter og dermed begynte snøballen å rulle.
Kan du beskrive Aerowaves fra starten fram til dagens vitale organisasjon?
Aerowaves vokste samtidig som samtidsdansen og de frie gruppene utviklet seg. Nye visningssteder kom stadig til, og nå teller nettverket 33 land. Over 500 kunstnere søker hvert år, og heldigvis slipper vi å sende videoer rundt over hele Europa. I 2009 gikk vi fra å være et uformelt nettverk til å bli en egen, selvstendig organisasjon. Det første vi gjorde var å etablere Spring Forward, en årlig, ambulerende dansefestival hvor alle de utvalgte kunstnerne skulle presenteres. I dag er festivalen toneangivende for den nye dansekunsten i Europa. Det andre vi gjorde var å sikre at over 100 forestillinger var tilgjengelige for dansescener og festivaler over hele Europa. Hver og en bestemmer selv hva som skal vises, men man er forpliktet til å vise minst tre forestillinger i året.
Hvordan velges kunstnerne ut og hvordan promoteres de?
Først går jeg selv gjennom alle videoene. Når alle partnerne møtes går vi gjennom redigerte versjoner av dette materialet. Gjennom en juryeringsprosess stemmes det fram de 20 beste. Disse promoteres gjennom nettverket i ett år. Av de 20 blir minst 10 vist på Spring Forward, og dermed også sett av presentører langt utover Aerowaves-nettverket, og kan følgelig bli invitert til scener utenfor Europa.
Hva er hovedidéen bak Aerowaves?
På vår nettside beskrives det slik: Aerowaves er en base for å oppdage ny dansekunst i Europa. Vi identifiserer noen av de mest lovende, nye dansekunstnerne og promoterer disse over landegrensene.
Hva har Aerowaves oppnådd gjennom disse årene?
Det viktigste er at helt ukjente kunstnere har blitt programmert på store og mindre scener over hele Europa. På Dansens Hus i Oslo for eksempel, vises det i høst tre kunstnere som kunstnerisk leder ikke hadde visst om uten Aerowaves, og som er helt ukjente for det norske publikummet.
Framtidplaner?
Spring Forward holdes i Aarhus neste år, året etter i Sofia, og står Paris og Rijeka for tur. Vi ser også på mulighetene for samarbeid med en Sør-Øst Asiatisk plattform i Taiwan. Det ser også ut til at vi får nye presentasjonsmuligheter i irske Limerick, Novi Sad i Serbia og på Edinburgh-festivalen. Vår konferanse om publikumsutvikling i Montemor-o-novo i Portugal tror jeg vil sette agendaen på dette feltet de neste fire årene. Springback Academy er et treårig prosjekt som fokuserer på dans og tekst.
Da du forlot The Place i 2009 for å lede Aerowaves på heltid beskrev du britisk dans som kjedelig i et intervju i Time Out. Har det skjedd noe positivt på den fronten siden?
Jeg syns at britisk dans fremdeles sliter med å utvikle subjektiv koreografi, man makter ofte ikke å utvikle dans som reflekterer måten verden beveger oss nå – i dag. Men det finnes lyspunkt. Vi er gode på teater i UK, og derfor også gode på danseteater. Ben Duke´s briljante «Paradise Lost» er fullt fortjent nominert til Sky Arts Award. Og Sadlers Wells (Londons største teater for dans red. anm.) forsetter å vokse som en innovativ virksomhet med internasjonal programmering og finansielle nyvinninger i vanskelige tider, noe som resulterer i at de snart åpner et nytt teater med nye studioer i Olympic Park.
icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus