Bananpannekaker og togreiser

Allerede 13 år gammel flyttet svenske Ellen Lindblad fra hjembyen Motala til Stockholm for å bo hos sin søster som allerede jobbet som musicalartist. Det ble starten på hennes profesjonelle dansekarriere. 

Foto: Antero Hein

Du var med i ODE i 2010, 2011 og 2012 før du kom tilbake i 2015 og 2016. Kan du fortelle litt om hva du har gjort av øvrige danseprosjekter når du ikke har vært med ODE?
Jeg har jobbet en del i Stockholm med koreografen Fredrik ”Benke” Rydman. I 2014 spilte vi Stop Play Rewind på Dansens Hus i Stockholm, og i det siste har jeg spilt hovedrollen Clara i Nøtteknekkeren, der jeg komisk nok får danse i en sukkersøt tutu i finalen. Jeg syns det er så kult å lære nye stilere og uttrykk, så jeg har bevisst jobbet veldig bredt, både komersiell dans på TV og moderne dans. Jeg gjorde også et stykke med Virpi Pahkinen som heter Volti Subito, i tillegg til å ha jobbet med Eurovision Song Contest og andre danseevents. Jeg har også turnert med Subjazz med forestillingene Bloom og Kaboom for Riksteatret i Norge. 

Når, hvor og hvorfor begynte du å danse?
Helt siden jeg var liten har jeg alltid svart at jeg skulle bli danser, om noen spurte meg hva jeg vil bli når jeg blir stor. Og da tenkte vel de fleste at jeg drømte om å bli danser innenfor den kanskje mest kjente sjangeren; klassisk ballett. Å få være ballerina er vel noe mange barn drømmer om, men jeg ville bare bli danser uten at jeg visste helt hvilken stil jeg ville jobbe innenfor. Men jeg kjente faktisk allerede som liten at jeg fikk stort utløp for følelser og at jeg kunne formidle gjennom dansen.

Jeg har en eldre søster som jobber som musicalartist, så mye av inspirasjonen kommer helt klart fra henne. Jeg begynte å danse i en slags barneballett hjemme i Motala der jeg vokste opp. Danselæreren syntes at jeg var for bra for gruppen jeg danset med, så da jeg var sju år fikk jeg danse med barn som var mye eldre og mer erfarne. Ett minne jeg har fra denne tiden er at jeg satt i mammas fang i starten av en klasse og gråt fordi jeg ikke hadde lyst til å danse. Men da klassen var over sto jeg helt fremst og syntes det var det mest fantastiske jeg hadde vært med på. Så takk mamma og pappa som ikke slepte et gråtende barn ut fra danseklassene (og for at dere kjørte meg flere mil hver uke så jeg skulle få danse..).

Noen år senere flyttet jeg til Stockholm, allerede som 13- åring, og bodde hos min søster. Somrene gikk med til å reise på danseleir der en av danselærerne drev en danseskole og oppfordret meg til å søke, noe jeg gjorde og startet på dansehøgskole.

Foto: Andreas Lundberg

Hva er det med Oslo Danse Ensemble som gjør at du har jobbet med kompaniet over så mange år?
Med Oslo Danse Ensemble vet man ikke helt hva de kommer til å finne på fra år til år. Det er helt utrolig kult å få gjøre såpass mange ulike stilarter og dykke ned i de ulike koreografenes idéer. Som oftest er det veldig korte men utrolig arbeidsintensive perioder og man man utvikles alltid gjennom en så intens prosess, og det er veldig inspirerende. Derfor kommer jeg tilbake!

Hva skal du gjøre etter ODE?
Etter ODE, eller rettere sagt; mens jeg spiller Salve Regina, spiller jeg også egentlig i Nøtteknekkeren i Stockholm, så jeg skal direkte tilbake dit og spille i den. Vi skal også ut på en Europaturné i januar. Så skal jeg på ny turné med Subjazz sin Kaboom. Alltid like kult å turnere i vakre Norge.

Hvem eller hva inspirerer deg?
Akkurat nå inspireres jeg mye av musikk. Og så syns jeg det er inspirerende å jobbe med koreografer som ser danseren og som har en evne til å ta fram bra materiale som danseren føler er sitt eget og som passer danserens kroppsspråk. Ole-Martin Meland er en sånn type koreograf jeg får veldig mye inspirasjon fra. Han jobber på en spesiell måte som jeg responderer veldig bra på, og kjenner meg alltid ekstra inspirert og kreativ når jeg jobber med han. 

Hva var din siste kulturelle opplevelse?
Jeg var og så filmen Bobbi Jene, en dokumentar om en danser fra Batsheva. En helt fantastisk film og så vanvittig bra skutt av Elvira Lind. Det var veldig mye jeg klarte å kople til mitt eget liv, og det var rett og slett veldig rørende. 

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?  
Vanlig arbeidsdag, ja hva er det? De er jo alltid helt forskjellige, og det elsker jeg. Nå er jeg på vei til min familie i Motala. Egentlig burde jeg vært på vei til Dansens Hus i Stockholm for å forberede meg til forestilling. Hvordan en arbeidsdag er kommer også litt an på hvilket land jeg jobber i. I Norge jobber vi maks fem timer, i Sverige 8, som selvsagt er mer krevende. Men oftest starter dagen med bananpannekaker til frokost og så til jobb og varme opp. Så klasser eller forestillinger, og ganske ofte en behandling av noe slag, enten akupunktur, massasje, coach.. You name it. Jeg synger også i kor og har en mandagsklubb, fritiden må jo også gå opp i regnestykket i dette litt ustrukturerte livet, og det er ikke alltid like lett. Heldigvis har jeg verdens beste venner som vet at yrket mitt innebærer at jeg kan være hvor som helst når som helst.

Salve Regina, 9.–17. desember

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus