Uten en tråd

Er det ekstra mye nakenhet i dansekunsten for tida? Er det mulig å se den nakne kroppen på ny i 2017? Kan Cullbergballetten og Jefta Van Dinther gi svar? Mens du venter kan du lese videre.

Jeg tråler Kunsthistorisk museum i Wien, er oppe i andre etasje og kikker på gamle mynter - svære som tinntallerkener. Morsomt hvordan vi fortsatt bytter runde metallskiver mot f.eks en teaterbillett. Kikker på greske krukker, statuer av østerrikske keisere, de har kraftig underbitt, habsburgerkjeve heter det visst. For mye innavl. På antikke greske krukker skjenker unge nakne menn vin. I første etasje vises bilder av den barokke flamske maleren Rubens. Han maler nakne folk, de ligger i klynger, det er mer kjøtt på beina deres enn jeg er vant til å se. Lurer på om folk fikk nakensjokk på 1600-tallet. Jeg forlater museet og reiser hjem til Oslo for å se en delvis avkledd Cullbergballett i Jefta Van Dinthers regi på fredag. 

Er det en ny bølge av nakenhet i samtidsdansen nå, eller har den nakne kroppen tatt skrittet fra undergrunnen til de mer etablerte scenene? Står vi i fare for å få et godt gammeldags nakensjokk? Ifølge dagspressen er dette nemlig en tilstand som inntreffer nærmest daglig. I scenekunsten er nakne kropper intet nytt under solen. Det har vært mer nakenhet i samtidsdansen enn i teatret, og den seksuelle revolusjonen på sekstitallet var katalysatoren skriver Philip Carr-Gomm i boka «A Brief History of Nakedness». Nakenhet i dansekunsten fikk et oppsving på 90-tallet, hvor den postmoderne kunsten tok tilbake kroppen som noe vi alle har. Det handlet ikke om estetikk men om politikk, alle slags kropper ble vist fram, både innenfor den konseptuelle dansen og den mer tradisjonelle dansekunsten. I andre deler av kunstfeltet har den avkledde kroppen med tida blitt en intern vits, noe som kjennetegner dårlig kunst, det er lite oppfinnsomt, sensasjonelt, gjort før... På et debattmøte under festspillene i Bergen i 2010, sa koreograf Alan Lucien Øyen at ”samtidsdans kunne ses som en «oppskrift» for dansemakeri der litt dans, litt video og litt nakenhet ble slått sammen og satt på scenen.” (kritikerlaget.no) Men før vi konkluderer med det ene eller det andre, la oss først spole tilbake i tid.

Skal man tro antikkens kunstverk gjorde ikke grekerne annet enn å gå rundt nakne, i en slags evig naturtilstand.  Slik var det ikke. Grekerne var besatt av den atletiske mannekroppen, og deres idealiserte kropp var naken. Hverdagskroppen derimot, var påkledd. I greske komedier hendte det at folk var nakne, men bare menn. Vanligvis ville en avkledd kvinnerolle bli representert av en mann med turndrakt og løspupper, eller et skilt med påskriften: NAKEN DAME. Romerne derimot var gjerne nakne i sine pantomimeforestillinger, men dette ble det slutt på med kristendommens inntog. 

I Østerrike og Tyskland på slutten av 1800-tallet vokste Freikörperkultur (FKK) fram, en germansk fri kroppskultur inspirert av Antikken. Idealet var den nakne (manns-) kroppen som innehaver av den aller høyeste estetiske verdi. En sunn sjel kunne bare trives i et sunt legeme. I artikkelen «Hvorfor er tyskerne så mye bedre på å handle økologisk enn oss?» (Dagbladet, 2014) skriver Erle Marie Sørheim at ”den såkalte Lebensreform- (livsstilsreform)-bevegelsen begynte å vokse fram som en reaksjon på industrialiseringen...man vendte tilbake til en slags naturtilstand der økologisk landbruk, vegetarianisme, naturmedisin, nudisme og spirituell praksis inspirert av østlig filosofi sto i fokus.” Utfra dette vokste freikörperkulturen til en naturistbevegelse som senere ble forbudt av nazistene. 

I årene etter første verdenskrig ønska flere deler av den tyske moderne dansebevegelsen å presentere den nakne kroppen som et tegn på en moderne og frigjort identitet. Det skriver Karl Toepfer i boka «Empire of EcstasyNudity and Movement in German Body Culture»(1910-1935). De ville vise at nakenhet symboliserte modernitet, ikke erotikk. Toepfer trekker fram teaterstykket «Die Geburt der Jugend» (1922), med et stort ”kall og svar”-kor bestående av nakne ungdommer, både menn og kvinner. Noen skulle ri på hest og trampe ned den eldre garde i sluttscenen for å vise et nytt samfunn. Men teatermiljøet var mer forsiktige, og da stykket ble vist i Berlin tre år senere, var alle fullt påkledd. Samtidig slår den Amerikanskfødte danseren Joséphine Baker seg opp som nakendanserinne i Paris og Berlin i mellomkrigstida. Hun er en forførende sensasjon i sitt bananskjørt, den best betalte utøveren i hele Europa, og suksessen tar henne også til Oslo. Som 24-åring er hun den mest avfotograferte kvinnen i verden. Hun er så populær at hun får sjekke inn på hoteller med et reisefølge bestående av en sjimpanse, en slange, ei geit, katter, hunder og en gris som hun bader i parfyme, skriver Eduardo Galeano i Mirrors: «Stories of Almost Everyone» (2009.)

Fra Leni Riefenstahls film Olympia- laget på oppdrag fra nazityskland i forbindelse med OL i 1936

I Nazi-Tyskland er idealet om den nakne (manns-) kroppen som innehaver av den aller høyeste estetiske verdi fortsatt populært. Hitlers favorittregissør Leni Riefenstahl lager filmen «Olympia» om Hitler-Tysklands OL i Berlin i 1936, og freikörperidealet forvrenges til nazipropaganda. Leni Riefenstahl nekter seinere for å ha sympatisert med Hitler. Hun inspireres av de monumentale estetiske idealene fra begynnelsen av 1900-tallet som også inspirerte Gustav Vigeland da han flere år tidligere lagde skulpturene i Vigelandparken. 

Så hvor er vi idag? Gia Kourlas skriver i  artikkelen «The bare essentials of dance» (2006) at huden har tatt kostymets plass. Nakenhet i samtidsdansen handler ikke bare om seksuell frigjøring eller politisk motstand, men er en undersøkelse av opplevelsen av å være menneske. ”We are all born naked and the rest is drag” sier den amerikanske drag-artisten, tv-personligheten og skuespilleren RuPaul. Naken eller ei, i kunsten er ikke den nakne kroppen en naturlig tilstand eller et nøytralt uttrykk, men har blitt brukt i ulike øyemed. Trender kommer og går, og kanskje er det tilstrekkelig lenge siden siste bølge av nakenhet i dansen at det er mulig å se den nakne kroppen i et nytt, gjerne uflatterende, lys? 

Kilder: Aftenposten, Danseinformasjonen, VG Helg, Erle Marie Sørheim i Dagbladet, Eduardo Galeano i Mirrors: «Stories of Almost Everyone» (2009), Karl Toepfer «Empire of Ecstasy. Nudity and Movement in German Body Culture» (1910-1935), Gia Kourlas «The bare essentials of dance» (2006), kritikerlaget.no

Meg Stuart Until Our Hearts Stop  02

Tett på publikum

I Meg Stuarts produksjon befinner seks aktører og tre musikere seg på et sted som både er nattklubb og et mer tvetydig sted.

Protagonist, 17.–19. februar

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus