Tidens uungåelige gang

Christos Papadopoulos og danserne kjempet mot hang til fortellertrang og kompleksitet når de ville lage en forestilling om tid.

Foto: Patroklos Skafidas

Navn: Christos Papdopoulos
Aktuell med: Elvedon
Når: 10. og 11. september
Bakgrunn: Gresk koreograf og danser med eget kompani: Leon & The Wolf. En av 20 prioiriterte forestillinger i Aerowaves, europeisk nettverk for ny dans.

Vi har spurt Christos Papdopoulos fire spørsmål knyttet til hans forestilling Elevdon.

Hva er bakgrunnen for tittelen Elvedon?

I Virginia Woolfs roman Bølgene følger vi de sammenvevde livene til seks venner fra barndommen, gjennom voksenlivet til alderdommen. Under en skogstur oppdager to av vennene en ukjent, liten landsby. Dette er Elvedon, et magisk land, et mytisk sted hvor lykke og frykt, fornuft og følelser, liv og død danner en surrealistisk, nesten magisk virkelighet på en måte som man ellers bare opplever i drømmer. Dette ikke-stedet i en ikke-tid er rammen rundt forestillingen.

På hvilken måte har Virginia Woolfs roman hatt innflytelse på utviklingen av forestillingen?

Det som beveget meg aller mest i Bølgene er tidens uunngåelige gang. Livene til de seks personene i romanen driver avgårde mot voksentilværelsen og alderdommen helt uten at de har noe kontroll. Tiden er uendelig og ustoppelig. Så snart vi begynner å eksistere settes vi i bevegelse, en slags konstant vibrasjon, og vi har ikke annet valg enn å fortsette å være i bevegelse. Woolf  ”maler” livet med bølgenes alltid skiftende farger. Dette er ikke et tilfeldig valg for bølger inneholder rytme, sekvenser, repetisjon. Akkurat som oss. Når vi ser på bølger harmoniserer de med vår indre rytme. Akkurat dette øyeblikket er helt avgjørende for meg. Akkurat da er sinnet vårt aktivt, klart og fritt. Mitt mål var å lage en forestilling som forteller på en abstrakt måte, samtidig som den skape en meditativ atmosfære som gir publikum en mulighet til å tenke og føle fritt og personlig.

Subtile bevegelser, repetisjon og en gradvis utvikling er mine verktøy for å jobbe tematisk med tid. Repetisjon må ikke forveksles med besettelse, faktisk er det det motsatte. For meg er det et bilde på livets puls. Denne pulsen er limet i livene til de seks personene i romanen, som selv om de tilsynelatende flyter avgårde alene mot livets slutt, er bundet fast sammen mot en felles kurs.

Hva er det ved tidens gang som fasinerer så sterkt?

Selv om det kan oppleves ulikt er tiden både konstant og uendelig, enten vi ser på den som barn eller gamle. Den er livet selv, og vår bevissthets begrensninger kan vi ikke kontrollere eller unngå. Til vår store skuffelse er livet veldig kort, og derfor er det så vanskelig for oss å oppfatte tidens uendelighet. Vi har – helt uunngåelig – lært oss å oppfatte virkeligheten lineært, og karakteriserer tidsperioder på en måte som er passer i et lineært perspektiv, som for eksempel fortid, nåtid, nært forestående, midlertidig, permanent. Likevel, slik jeg forstår det, har tiden egentlig ikke  noe å gjøre med det å leve. Den eksisterer bare. Når tiden noen ganger oppleves som en uvenn, som rask, langsom, trøstende, pinefull eller lindrende henger dette bare sammen med vår menneskelige natur. Men tiden er likevel det viktigste element i vår reise. Den er både et middel og motor. Det er dette universelle, ufattelige prinsippet som forener oss alle, mot en uunngåelig skjebne. Til syvende og sist er tid liv.

Hva er de viktigste elementene i Elvedon?

For meg er Bølgene av Virginia Woolf en elegi over livet. Jeg ser på den som en guide til å forsone seg med vår forutbestemte reise på jorden. Våre personlige oppturer og nedturer, våre øyeblikk av glede, sorg, kjærlighet, frykt eller lidelse er ikke annet enn aspekter av et ”Hele” og har ikke noe å gjøre med begreper som godt og ondt. Jeg føler at gjennom de seks personene forsøker Woolf ikke bare å beskrive seks liv, men hun avdekker et større bilde som eksisterer bortenfor den menneskelige eksistens.

Hovedaksen i prosessen dreide seg om å finne et enkel, kinestetisk materiale basert på en like enkel rytmisk puls. Etter hvert forsto vi at prosessen ”krevde” enkelhet og færre fortellinger. Alle bevegelser kan ses på som uendelige mellomrom, som for eksempel så viktige ting som begynnelse og slutt. Reisens opprinnelse og endestasjon er ikke viktigere enn selve reisen som binder dem sammen. Gjennom repetisjoner utvikles bevegelsen langsomt og ledes videre til den neste, som om det var den eneste veien å gå. Utøverne må ta dette for gitt, som en helt naturlig måte å være til stede på. Som et startskudd for måter å møte omverdenen på, å skape relasjoner og forbindelser i rommet, å være ekstroverte. Den langvarige repetisjonen av materialet vi gikk gjennom ga oss noen nyttige konklusjoner: jo mer vi klarte å motstå vår naturlige hang til komposisjon og kompleksitet jo mer klarte vi  skape en meditativ atmosfære og invitere publikum inn i vår verden. På denne måten blir publikum mer involvert, motivert og fri til å skape egen fortolkning. 

Elvedon, 10.–11. september 2016

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus