Utenfor en platebutikk på Grønland

Karibisk pasjon, og kjærlighet til dans og mennesker, driver Tabanka videre, åtte år etter oppstarten. 

Foto: Tale Hendnes

Men Tabanka kan spores hele 17 år tilbake, utenfor en platebutikk på Grønland i Oslo. Thomas Prestø snakker engasjert om dans, inkludering, barn og unge og om Tabankas sosiale prosjekt. I Karibia betyr Tabanka å trollbinde noen (av det motsatte kjønn), men det kan også bety kjærlighetssorg. I Kapp Verde betyr det enten ”sammensveiset landsby” eller ”community”. Tabanka er sammensatt og rommer på en måte alle disse elementene, sier han.

–Tabanka ble stiftet i 2007 som et slags rollemodellprosjekt der vi ville synliggjøre sterke rollemodeller gjennom dans. Det hele startet i det små allerede i 1998 utenfor platebutikken African Excellence på Grønland, fortsetter Thomas Prestø; danser, koreograf og kunstnerisk leder for kompaniet. –Utenfor platebutikken sto vi en liten gjeng og danset til afrikansk musikk dag etter dag. På et tidspunkt ble vi på en måte oppdaget. Det var en dame som hadde passert oss flere ganger, hun var sosialarbeider og syntes at vi hadde noe ved oss som flere burde få se. 

Hetset og banket opp

17 år senere har de danset for kongen, opptrådt for rundt 6.000 skolelever hver år, og vært med i runde to av «Norske Talenter». Det siste skulle ikke gå upåaktet hen, og mailboksen til Thomas var rødglødende av rasistiske hatmail. Hva gjorde svarte i en norsk talentkonkurranse?.

– Alle medlemmene av Tabanka og store deler av vår omgangskrets og publikum har, eller har hatt, undertrykkelse og rasisme nært på seg, direkte eller ved assosiasjon. Tabankas utøvere er trente ungdomsarbeidere og rasismearbeidere så vel som dansere. Vår kunst brukes som en metode i arbeid med ungdom og familier som har opplevd krig og rasisme. Dette er ikke nytt, både i Karibia og Afrika er dette en av dansens roller, sier Thomas. – Som danser innenfor denne sjangeren skal man være ganske hardhudet. Vi har opplevd så mye rart. En av Tabankas grunnleggere ble på bussen spurt hva hun koster. Hun er fra Namibia. Da hun forklarte mannen at hun ikke var til salgs, ble hun dyttet, sparket og kalt negerhore. Ingen hjalp henne. En annen kvinne i kompaniet gikk med bunad en 17. mai. Hun er halvt gambisk. Hun ble spyttet på og fortalt at hun ikke hadde rett til å gå i bunad. Hun ble holdt fast av to gutter, mens en tredje rev
 henne i håret. Heller ikke hun fikk hjelp av tilskuere før etterpå. Da hun uttrykte at hun hatet at dette kunne skje henne i Norge 2012, sa en av de som hadde hjulpet henne at hvis hun var så imot Norge kunne hun dra hjem dit hun egentlig kom fra. Et sted vi skulle opptre, ble vi fortalt av vakthavende på stedet at det var et gammelt etablissement, så vi kunne ta det rolig med apedansen og gi faen i å henge i lysekroner og sånt. Det er slike ting som gjør at vi har en selvoppholdelse i det vi driver med.

Dans som sosialt arbeid

– Det sosiale arbeidet står jo sterkt for oss, og vi har utviklet en egen danseteknikk som i dag undervises i på fem kontinenter. Det er  teknikker som svarer til behovet for dansere som danser afrikansk diasporadans. Vi reiser også mye rundt på skoler og danser, underviser og holder foredrag om dette. Vår forrige forestilling «Pleasant conversations» var svært populær og ble sett av over 110 000 personer i Norge, og også vist i London to ganger. Men det er første gang vi gjør forestillinger for Den kulturelle skolesekken, fortsetter en tydelig stolt Thomas. -Vi er veldig glade for at vi får vist «RHYTHM, ROOTS AND REVOLUTION» (RR&R) for flere skoleelever. Med forestillingen RR&R ønsker vi å frigjøre oss fra de lenkene som handler om det afrikansk-norske narrativ, og tydeliggjøre vår egen stemme. Som marginaliserte minoriteter brukes store mengder energi på å oversette seg selv og egen virkelighet til majoriteten. Målet med RR&R er ikke å oversette oss selv for noen, men snarere å finne essensen i hvem vi er, og synliggjøre dette for oss selv og for publikum.

Sterkt samfunnsengasjement

– Vi har kanskje ikke den store kunstneriske anerkjennelsen her hjemme og mottar ingen offentlig støtte, men vi legges merke til internasjonalt, og jeg mener vi er med på å utvide det norske kunstfeltet. I tillegg jobber vi veldig teknisk i vår tilnærming til afrikansk og karibisk estetikk, kombinert med et sterkt samfunnsengasjement. Kanskje har vi noen paralleller til amerikanske Alvin Ailey Dance Theatre? Vi har i hvert fall et lite samarbeid med dem gjennom den amerikanske ambassaden, og har et ganske stort internasjonalt publikum, spesielt i England. Der har de danseutdannelser hvor ballett, moderne og karibisk dans er likestilte kunstuttrykk. Det kunne kanskje vært noe her i Norge også, smiler han.

Pulse, 29.–30. oktober 2016

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus