Sosialt eksperiment

Dansekunstnerne i SUPERNOVA ville gjerne intervjue noen andre enn seg selv. Her er den samfunnskritiske regissøren og teaterkunstneren Pia Maria Roll intervjuobjekt.

Hvordan finner du begynnelsen på et kunstprosjekt? 
Arbeidet blir i større og større grad integrert i resten av livet mitt, hvilket betyr at et kunstprosjekt alltid har mange mange begynnelser. I de store sceneproduksjonene er det nesten alltid et materielt begjær som kommer først; i det arbeidet vi gjorde sammen (Ses i min nästa pjäs hvor Impure Company var co-produsenter og medskapere) var det behovet for et organisk tekstilt rom, med tråder og flettinger, som blodårer eller tarmer eller edderkoppspinn. Jeg leste om den mytiske veversken Arachne, så på Duchamps «Sixteen Miles of String» og fant frem til tekstilkunstner Kari Steihaug. Når vi en god stund senere fant Synnøve, som hadde jobbet på en av de store tekstilfabrikkene i Oslo på 50-tallet og ble en av aktørene i forestillingen, så var hun ikke ment som en illustrasjon av det romlige, men rommet og Synnøve ble to parallelle virkeligheter, to ulike språk, som møttes og tidvis samhandlet i teaterfellesskapet hvor dere også endte med å samhandle nært med Karis tekstile rom.  At denne historien egentlig startet med at moren min, som døde i 2003, var tekstilkunstner og at jeg selvfølgelig alltid lengter tilbake til hennes rom og materialforståelse er kanskje den egentlige begynnelsen. Ellers er jo nesten alle mine produksjoner knyttet til en eller annen dramatisk konflikt og en eksperimentering i risiko. Og finne dette punktet, der risikoen blir reel, der man har funnet et punkt som synliggjør virkelige motsetninger i samfunnet hvor mye står på spill, er nok det jeg bruker aller mest tid på. 

Hva er viktig for deg i møtet mellom materialet og publikummet ditt?
Det der er komplisert ettersom publikumsbegrepet kan forstås utifra veldig mange parametre. Men hvis jeg skal starte med det helt kroppslige: Jeg har alltid en fysisk opplevelse av publikum når jeg arbeider, det vil si - stort sett hele tiden. De er rundt meg eller i meg, som punkter av energi i kroppen, i magen, under armene, i halsen, i rompa. Det er en evig samtale og utprøving mellom mitt fiktive publikum og meg. Og bevisstheten om det dialogiske i kunstproduksjon ligger nok som grunnpremisset i alt jeg gjør. Selve prosessen er et sosialt eksperiment hvor vi bygger nye små, utopiske samfunn. Møtet med publikum er vårt utsagn som så skal motsies eller bejubles eller kopieres eller forlates og så starter vi igjen. På denne måten er jo teateret en insistering på et sosialt og kreativt fellesskap og det er kanskje det viktigste.

Hvordan vet du hva som hører til og hva som må bort?
Det er ikke så vanskelig, det vanskelige er å bli enige med alle de mellom ti og tredve medvirkende som jo også skal være med å bestemme. (Husker stadig diskusjonen med Impure Company om lyssetting som utløste en 48 timers identitetskrise). 

Skinn, 14.–17. september

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus