Shit, det var feil!

Nuria Guiu Sagarra syns det er vanskelig å definere dans fra et personlig standpunkt uten å høres romantiserende, intellektuell eller naiv ut.

Du jobber nå med Ole Martin Meland og Guro Rimeslåtten med forestillingen Half-Life. Hva skjer når dere tre jobber sammen?
Hver dag skjer det noe nytt. Vi tar det dag for dag, og jobber sakte men med høy intensitet. Selv om det jo hadde hørtes helt topp ut om jeg kunne svare noe sånt som; det er ren magi når vi tre jobber sammen! Haha. For et par dager siden kom jeg på at det er hele ni år siden jeg møtte dem for første gang, og jeg syns egentlig det er magisk nok.

La oss snakke om Half-Life, hva kan du fortelle så langt?
Jeg kan ikke si noe for sikkert, for vi er fortsatt i utviklingsfasen, men jeg tror det kommer til å bli et stert og intenst verk, sånn fra et utøverperspektiv. Men det er selvsagt sett fra mitt perspektiv som danser, så publikums opplevelse vil vi ikke få vite noe om før premieren. 

Kan du beskrive hvordan du tenker når du danser?
Generelt, eller i dette stykket? I Half-life er det ikke særlig mye tid eller plass til tanker når jeg beveger meg. Eller, noen tanker er det jo alltid, men de er mer av den typen tanker du har når du løper eller går, tanker som farer forbi, som ikke riktig forblir i hodet. Kanskje fordi den fysikaliteten vi jobber med bringer med seg en form for viktighet som skyver deg fram mot neste oppgave nokså raskt, eller krever at du er i oppgaven og i øyeblikket. Men du spør jo om hvordan jeg tenker og ikke om jeg tenker. Bra spørsmål! Sammen med Ole og Guro har vi jobbet med å komme inn i en type modus, og denne spesifikke modusen er det som styrer tankene, eller måten jeg tenker på gjennom stykket. Dog, selvsagt, så dukker det opp en rekke praktiske tanker når man danser som kanskje egentlig ikke skal være der. Typisk: “Hvor er vi?”, “Hvor er scenekanten?”, “Sparket jeg akkurat Guro?”, “Shit, det var feil!” og så videre. 

Har du en personlig definisjon av dans? 
Jeg syns det er vanskelig å definere dans fra et personlig standpunkt uten å høres romantiserende, intellektuell eller naiv ut. Kanskje jeg skal sitere noen? Wikipedia?

Hva liker du med kroppen?
Jeg liker nok kroppen i sin egenart. Opplevelsen av livet og å danse gjennom det. 

Hva med kroppen syns du er vanskelig?
Det vil alltid finnes utfordringer, vil jeg si. Selvsagt vil det være smerter og skader som kan gjøre det vanskelig å være danser. Men jeg vil si at det som er komplisert, er forholdet til kroppen. Hvordan man relaterer til, danser med og lever gjennom den, kanskje?

Hvordan ser du dans?
Ofte når vi går og ser noe med formidningen om at det skal bli på en forventet måte, og forestillingen ikke innfrir våre forventninger, så syns vi forestillinger er dritt. Av den grunn kan det være nokså vanskelig å virkelig like eller sette pris på et arbeid. I tillegg fungerer det ofte slik at slik at desto mer du vet om noe, desto mer kritisk betrakter du noe. Det er vanskelig å gå og se noe med “friske øyne”. Så jeg forsøker alltid, med trykk på forsøker, å ikke ha noen forventninger til hva jeg skal se. Sagt på en annen måte, forsøker jeg å være så nøytral som mulig - i det i det hele tatt er mulig å være objektiv når man går og ser en forestilling. Etter forestillingen tillater jeg meg å være mer subjektiv, og ta standpunkt til det jeg har sett. Jeg innrømmer det, det er en vanskelig øvelse, men jeg liker å forsøke å holde førsteinntrykkene klar av mine egne filtre. 

Hvem eller hva inspirerer deg?
For øyeblikket kan jeg klart og tydelig si: Ole Martin Meland og Guro Rimeslåtten!

Hvem eller hva irriterer deg?
Ole Martin Meland, Guro Rimeslåtten og meg selv. Haha!

Half- life, 9.–12. februar

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus