Rockestjerna

Hofesh Shechter (42) gikk på rekordtid fra å være blakk musiker til å bli en av britisk samtidsdans' største stjerner. Det har bare gjort han enda mer ydmyk og hardtarbeidende. 

Foto: Victor Frankowski

Intervjuavtaler begrenset til 20 minutter er sjelden kost innenfor samtidsdansen, men når det gjelder Shechter tilsvarer PR-apparatet det samme som rundt stjernene på filmfestivalen i Cannes. Så har han da også truffet innertier på den emosjonelle kompleksiteten i tidsånden med sine helt egne totalkunstverk i rockekonsertformat. Shechters høyoktankoreografi kombinert med et foruroligende rått, egenkomponert soundtrack og hans lagvise filmatiske regigrep, har forført verden med et fascinerende, dunkelt og livsbejaende blikk på kaotiske krefter som definerer verden. Selv er han ydmykheten og generøsiteten selv, spøkefull og langt på overtid for de som vil beskytte prøvetiden hans mest mulig mot samtaler med journalister.

Hvis noen hadde fortalt meg for femten år siden at jeg skulle sitte her og gjøre intervjuer som nå, ville jeg sagt aldri i verden! Jeg har alltid lidd av en altoppslukende sjenanse. Men når jeg arbeider i studio med danserne, er jeg i komfortsonen min. Egentlig er jeg ingen kunstner i det hele tatt. Ingenting av dette kommer lett til meg. Men jeg gir meg aldri, og arbeider med forestillingen som en enorm stein jeg forsøker å skjære til i den rette formen. Utholdenhet og motstandsdyktighet er mine fremste egenskaper.

Jeg ville gjerne arbeide med at danserne er fysisk tett involverte med hverandre for første gang, mens de i tidligere forestillinger knapt har hatt kroppslig kontakt, sier Hofesh Shechter om Grand Finale.

Etter apokalypsen
I Grand Finale meisler han ut et universelt, episk bilde av et samfunn bare tilsynelatende på vei mot sitt endelikt.

–  Jeg er på leting etter en type snublende energi som representerer hvordan vi alle i dag befinner oss i livet: som om livet er en stor vaskemaskin av forbindelser og aktiviteter som aldri stopper eller tar pause. Det foregår enorme sosiale endringer for tiden som gjør at vi alle er forbundet og involverte med hverandre, uten at noen egentlig føler seg ansvarlig for det som skjer. Jeg tror mange har en slags apokalyptisk følelse, en opplevelse av at ting er ute av kontroll.

Men til tross for undergangstonen i tittelen, er det som alltid også et sterkt håp i Shechters slående vakre mørke.

Jeg tror at vi befinner oss både ved slutten og ved begynnelsen for dit vi er kommet som menneskehet i dag. Men at denne følelsen gjelder for hver generasjon, uten at den store katastrofen faktisk inntreffer. Det er ikke opp til meg å definere hva publikum skal føle, men forestillingen formidler nok en slags feiring av øyeblikket i et forsøk på å holde tilværelsen sammen. Det er ulike måter å forholde seg til apokalypse på. Jeg er dypt interessert i hvordan mennesker kjemper, og humor er blant annet en måte å overleve på. Forestillingen har nok en dyster side, men det er også skjønnhet og mye humor på spill, også når man ikke helt vet om man kan tillate seg å le.

Tøff start
Historien om Shechter som wonderboy i britisk samtidsdans er legendarisk, og starter med at israeleren kommer til London i 2002 fra musikkstudier i Paris som perkusjonist i bandet The Human Beings. Han går på audition hos den londonbaserte israelske koreografen Jasmin Vardimon for å skaffe en inntekt til å være musiker. Hjemme i Jerusalem danset han flere år i Ohad Naharins berømte Batsheva Dance Company («Naharin var min skole»), men han har egentlig bestemt seg for å slutte å danse. Han lager likevel sin første duett for å kombinere det å skape dans og musikk, og å overføre et umulig kjærlighetsforhold til scenen. Bare et perifert pubteater i Barnet langt nord i London, vil vise Fragments. Men blant publikum er daværende kunstnerisk leder ved The Place, John Ashford, som har sett en notis i Time Out og kastet seg på sykkelen for å rekke forestillingen. Ashford har vært instrumentell for karrierene til noen av de fremste navnene i britisk dans, som DV8 og Wayne McGregor, og vet å få øye på eksepsjonelle talenter. Han har allerede merket seg Shechters sceniske kraft, tekniske suverenitet og påfallende koreografiske intuisjon som danser i kompaniet til Vardimon. Shechter blir straks utnevnt til assosiert koreograf ved The Place, og kort tid etter vinner han samtidsdansens Turnerpris (publikumsprisen ved The Place) med sekstetten Cult (2004). Rett før han skal i gang med bestillingsverket som er premien, insisterer han på å trekke seg, men i 2006 blir det likevel premiere og stort gjennombrudd med Uprising. Han beveger seg raskt over til å fylle Londons største dansescener med ikoniske forestillinger som The Art of Not Looking Back og Political Mother, også kalt et «audiovisuelt vidunder» av britiske kritikere.

   Det var en tøff start. Jeg hadde jeg ikke råd til å kjøpe meg så mye som en sandwich engang, og syntes London var stor og rotete. Men hvis du prøver hardt nok, er noe bra nødt til å komme din vei, så mange dynamiske mennesker og prosjekter som er samlet i London.

- Jeg er dypt interessert i hvordan mennesker kjemper, og humor er blant annet en måte å overleve på

Emosjonell integritet
Egentlig begynner historien lenge før, da koreografen som barn strevde med lesping, og faren tok han med til en logoped som jobbet med bevegelsesterapi for talevanskene.

Jeg er sikker på at det endret livet mitt og koblet meg spesielt tett på kroppen min. Siden har jeg alltid hatt en selvstendig, sterk stemme som hodet mitt ikke kan kontrollere. Kroppen er sammensatt, den representerer både fortelleren og fortellingen. Jeg var et stille barn, men det var veldig mye energi som bygget seg opp inne i meg, og dansen ga meg en mulighet til å uttrykke det uten filter. Det utfordret meg veldig emosjonelt, men ble en anledning til å føle meg mer komfortabel med meg selv og sammen med andre mennesker.

Og det er emosjoner han primært er interessert i på scenen, gjennom bevegelse fundamentert i følelsen hos danserne, på en måte som treffer kroppen før tankevirksomheten hos publikum.

Jeg opplever dans som mest interessant når det gjenspeiler publikums følelser slik at det gir dem en ny inngang til deres egen historie gjennom fornemmelser i kroppen. I mitt eget liv er det følelsene som til enhver tid er det mest sentrale. Hvordan mennesker håndterer livene sine - motivene i forholdet til de andre, de beskyttende lagene vi skaper for oss selv, når vi velger å kjempe eller å gi slipp – det er min fremste inspirasjon.

Gruppedynamikk
Så er da også Shechter kjent for en sterkt intuitiv dialog med danserne («Jeg tilbringer hele livet mitt med dem, så de må først og fremst være hyggelige mennesker.»), og en unik gruppedynamikk som utgjør hjertet i forestillingene gjennom beskrivelsen av individets forhold til fellesskapet. Amerikanske Rachel Fallon danser i kompaniet for første gang med Grand Finale.

Å arbeide med Hofesh gir en fantastisk frihet til å forankre bevegelsesspråket han gir i oss selv. Han er virkelig dypt interessert i andre mennesker, og velger dansere og medarbeidere han kan lære av. Kompaniet er som en utvidet familie som stuper inn i materialet med hud og hår. Noen ganger føles det som om vi går i krigen sammen for samme sak, men på hver vår måte. Hvordan kvinnelige dansere på alle måter er likestilt mennene, er også helt unikt og veldig inspirerende. Hofesh har dessuten en vanvittig sans for humor. Midt i den krevende arbeidsprosessen, er studioet alltid fylt med latter og spøk, forteller Fallon.

Frihet og fellesskap
Hofesh Shechter utvikler musikk og koreografi parallelt, og i Grand Finale er det også seks musikere medvirkende på scenen.

–  Musikken definerer atmosfæren i forestillingen for meg. Den farger vår opplevelse på et dypt irrasjonelt vis, og er en urgammel måte å knytte oss til kroppen på. Det er veldig frigjørende å kunne jobbe med musikk og bevegelse samtidig.

Hofesh betyr «å være fri» på hebraisk, og han mener selv at det uvanlige fornavnet som faren ga han tidlig, plantet et behov for å stille spørsmålstegn ved rådende omstendigheter under oppveksten i brennpunktet mellom jødedom, kristendom og islam.

Image

Hofesh Shecther

Israelsk koreograf, danser, komponist og perkusjonist, født i Jerusalem i 1975. Begynte med folkedans på barneskolen og piano fra han var seks. Danset i Jerusalem Academy for Dance and Music og i Batsheva Dance Company hvor han også avtjente militærtjenesten.   Kom til London som perkusjonist i The Human Beings i 2002, og debuterte året etter som koreograf med duetten Fragments.

– Jeg vokste opp i et land, i en familie, preget av konflikt, hvor du innser at du er omgitt av selviske krefter som alle forsøker å selge deg sin idé, og du ikke har noen anelse om hva som egentlig er sant. Alt jeg har i bagasjen har påvirker arbeidet mitt. Muligens gjentar jeg bare det jeg kommer fra, men min erfaring har handlet mye om å jobbe hardt for å skape mening. For meg innebærer frihet det å stille spørsmål ved systemene rundt oss og det å forsøke å ha en stemme i verden.

I følge Shechters nærmeste støttespiller, kompaniets dansende co-direktør, Bruno Guillore, dreier koreografens streben seg om en intens indre nødvendighet som aldri kan lene seg på tidligere suksesser.

– Det er veldig sjelden at jeg føler at - yes, vi klarte det – det er kanskje ikke helt min stil. Noen ganger drømmer jeg om et pastoralt liv på landet, men jeg hadde nok ikke holdt ut mange dagene. Jeg kan ikke huske en periode i livet hvor jeg ikke har kjempet, men det gjelder nok for de fleste av oss. Hvis du kjenner noen som ikke strever med et eller annet hver eneste dag, så vil jeg gjerne ha telefonnummeret deres, ler Shechter.

 PR-apparatet stanser han nå, og koreografen unnskylder seg unødig. Klokken er sent fredag kveld, og han er fortsatt i studio.

– Arbeidet pusher meg til å konfrontere meg selv og verden, og det gjør livet mitt veldig innholdsrikt. Kanskje dreier det seg dypest sett om et grunnleggende behov for å skape forbindelser til andre mennesker, og å føle meg som en del av det store menneskelige fellesskapet.

Grand Finale, 24.–26. november

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus