Rå tilnærming til naturen

Med en forestilling spekket av blod, gørr og tårer går Carte Blanche tilbake til det rituelle og det rå.

We are here together med Carte Blanche - Foto: Helge Hansen

We Are Here Together består av de to forestillingene Gjallarhorn av Mia Habib og The Who of Things av Marcelo Evelin. De fremstår som to helt selvstendige verk, men likevel er det en sterk helhet og det er lett å forstå hvorfor de er satt sammen slik de er.

Felles for de begge er en nærmest dyrisk tilnærming til dansen, et eksplisitt og rått uttrykk og en grundig, variert og forseggjort lyssetting.

Gjallarhorn er første del ut og en et verk som har latt seg inspirere av norrøn mytologi, Haugtussa og naturens urkraft. Gjallarhorn er, ifølge Snorres eddadikt hornet til Heimdall. Et horn så sterkt at det kunne høres i både gudens og menneskets verden og skulle varsle når fare nærmet seg.

Disse skjelvingene som kan utløses er det vi er vitne til i første del.

Scenerommet er helt nedstrippet, bortsett fra lyskasterne, da en av danserne kommer inn. Hun har på seg en slags svart dress med paljetter og ansiktet er dekket av masse hår. Desperat drar hun seg langs veggen og skriker desperat før resten av danserne kommer inn.

Dansernes kropper er deler av forestillingen i mørket, men med kostymene og lyset som elegant brukes, ser vi massen likevel. Blinkende og kraftfulle, og de ser nesten animerte ut i møtet med lyset. Gruppedynamikk og massens eksplosjonskraft står sentralt og danserne oppfører seg som ville dyr som ser ut til at de har et ønske om å sprenges ut av sin egen kropp. De tramper og trommer tungt og usmidig, nærmest som en gjeng orker, i kontrast til de ganske elegante kostymene og estetiske uttrykket. «Gjallarhorn» er både røff og raffinert på samme tid.

Del to av forestillingen kan sies å gå inn i noen av de samme mekanismene. Urinstinkter, kamp og gruppetenkning. Danserne kommer inn i tropisk badetøy. En god stund står de og smører inn seg selv og de andre med honning og de blir seige og glinsende.

- Hvor lenge skal de holde på sånn? utbryter min eldre sideperson forskrekket.

Carte Blanche: We Are Here Together - Foto: Helge Hansen

Deretter stiller de seg på en rekke og begynner å tromme en melodi med bena i en felles rytme, før mer trommer og lyden av bier samples inn. Det er rytmisk og repetitivt lenge før danserne én etter én bryter ut i instinktiv dans. Der første del av forestillingen har vendt seg mot det norrøne, er det en tropisk varme som nå stråler ut og de har latt seg inspire av hvordan de brasilianske indianerne så på alt i naturen som menneskelig.

Bevegelsene er spastisk og dirrende, ubehøvlet og direkte. Det er som de danser en omvendt evolusjon der de dansende stadig nærmer seg dyrenes verden. De maler seg inn med noe som ser ut som blod, før de mot slutten sultent vender blikket mot oss i salen.

Begge forestillingene kjennes mer i magen enn i hodet, og jeg blir sittende med langt mer følelse enn fornuft. Dette kjennes med andre ord mye mer enn det forstås.

Det å gå tilbake til naturen, urkreftene, det uforståelige og grunnleggende er blitt gjort mye i scenekunsten de siste årene, ja det er nærmest en trend, men sjeldent har det vært så vellykket som akkurat her.

Anmeldelelsen sto først i Bergens Tidende, 27. mai. Se anmeldelsen i BT her.


We are here together, 22.–25. september 2016

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus