Partitur spilt inn på bånd

- For eksempel må ikke nødvendigvis koreografi være en del av samspillet mellom dans og musikk. Koreografen Runa Norheim utfordrer koreografibegrepet. 

Kva jobbar du med akkurat no?
Akkurat nå sitter jeg å redigerer lydsporet til Koreografi for Dansens Hus. Det er litt nervepirrende fordi lydsporet fungerer som partitur, for hele forestillingen.

Kva er Koreografi for Dansens Hus og kor starta denne idéen?
Koreografi for Dansens Hus er satt sammen av et lydopptak, en tekst, min tilstedeværelse, mitt fravær og publikums fantasi. Lydopptaket er tydelig et dokument fra nær fortid. Noe fra veldig nær fortid, like før publikum går inn i rommet, men noe annet må være tatt opp enda litt tidligere? Kanskje det er et flere måneder gammelt opptak? Teksten fremføres som om den var ett med lydsporet, som om den ble lest inn i lydopptakeren der og da, men det skjer her og nå. Teksten beskriver, beskriver og beskriver, planter bilder hos publikum, forskyver tiden og flytter på rommene.

Koreografi for Dansens Hus, er en videreutvikling av en forestilling med tittel Koreografi for Hörsalen som jeg gjorde i Stockholm i fjor. Jeg hadde tidligere vært opptatt av å rette oppmerksomhet mot det som allerede finnes rundt oss i stedet for å legge til noe. På mange måter er det en tankegang som fortsatt informerer det jeg gjør, men dette prosjektet ble en kritisk tilnærming til min egen definisjon av «det som allerede finnes». For hvem har definisjonsmakten over hva det er? Språk skaper virkelighet, noe som kan være fascinerende, men også farlig. Særlig i vår samtidige politiske virkelighet.

Jeg hadde frem til dette tidspunktet hatt en fenomenologisk tilnærming til mitt arbeid og jobbet mye med persepsjon. Jeg hadde utviklet mange øvelser som handlet om å skjerpe ens oppmerksomhet. Å høre at man hører, å se at man ser.

Men hva med den medierte virkeligheten? Hvordan kan vi forholde oss empatisk og sensitivt til noe på stor avstand? I stedet for å tenke på «det som allerede finnes», er jeg mer opptatt av det som ikke finnes ennå, eller det som ikke finnes lengre, og hvordan ting kan oppstå og forsvinne. Forestillingen tar for seg språkets mekanismer, konstruksjon og dekonstruksjon av virkeligheter og begrensninger som ligger i at språk er representasjon. 

No forflyttar du nokon forventingar hjå meg som lesar, om at koreografi heng saman med dans, og at ei forestilling er noko vi kan sjå. Når eg les og høyrer om prosjektet ditt tenker eg på om forestillinga vert noko eg høyrer og slik sett noko eg sjølv må sjå for meg, kanskje litt slik vi brukar ordet å forestille i dagligtale. Kan du seie noko meir om korleis du forheld deg til koreografi og koreografi som lytting? 
Jeg ser på koreografi som en måte å tenke på, og et rammeverk rundt en kunstproduksjon. Jeg jobber ut i fra en ide om at koreografi og dans er selvstendige felt med en produktiv relasjon. De har mye til felles og fungerer bra i kombinasjon, men de kan også kombineres med teater, arkitektur, tekst, billedkunst eller hva som helst. Da oppstår det noe annet. For eksempel så må ikke koreografi nødvendigvis være en del av samspillet mellom dans og musikk.

Når jeg lager en forestilling, eller noe annet, forsøker jeg å starte fra et publikumsperspektiv. Format, komposisjon, tekst, dans, praksis, alt dette blir verktøy for å møte publikum. Koreografi for Dansens Hus startet med ideen om at publikums persepsjon skulle involvere fantasi, hvilket alltid er tilfelle. Som jeg nevnte tidligere hadde jeg også et ønske om å zoome litt ut, å prøve og jobbe med sensitivitet for noe på avstand. Da ble mediet lyd denne gangen. Allikevel vil jeg understreke at det ikke er radioteater, så jeg er ikke helt enig i at forestillingen er noe du kun hører, men noe du opplever. La oss si, at virtuositeten befinner seg i lydopptaket. Jeg har ikke sagt så mye om det ennå, men forestillingen handler like mye om det som foregår inne på hovedscenen. 

Kva er virtuositet for deg? 
Å nei, Jeg fryktet at du skulle ta tak i det! Virtuositet er kanskje ikke rett ord, jeg holder meg litt unna det begrepet, men la oss snakke om det for moro skyld. Det har vel med utførelse og omsorg for detaljer å gjøre. Jeg ville egentlig svare metaforisk, at det er i lydopptaket dansen i denne koreografien befinner seg. Det er heller ikke helt presist, men i lydopptaket ligger musikaliteten, dynamikken, timingen, komposisjonen, estetikken, detaljene.  

Kan du fortelle om erfaringar av virtuositet i andres arbeid? 
Oi, du gir deg ikke nei... Billedkunstner Olafur Eliasson sa i et intervju jeg leste en gang at det er en hårfin balansegang å bruke den rette mengden “parfyme”. Min begeistring når det gjelder Eliassons arbeid er at jeg blir så oppmerksom på forholdet mellom min egen kropp og verket. Dette med å se seg selv se, som jeg nevnte tidligere. Jeg er ikke så opptatt av objektene i seg selv, men det de produserer i møte med meg som publikum. Siden Eliasson også jobber med fenomen som finnes rundt oss hele tiden, kreves det kanskje en viss mengde parfyme slik at vi stopper opp og ser etter. Verkene er ofte storslåtte, vakre og imponerende, og dette gjør dem veldig tilgjengelige, men hvis parfymen eller virtuositeten blir for dominerende kan det oppstå en avstand mellom tilskuer og verk som ikke er konstruktiv.

Kva meinar du med ein avstand som ikkje er konstruktiv? 
For meg er det viktig å behandle kunst som en del av virkeligheten, det er ikke en metafor. Hovedscenen på Dansens Hus er like reell som Mathallen, Akerselva og resten av verden. Jeg ønsker at publikum skal føle at det angår dem, og ikke at de har tatt en pause fra sitt eget liv og kikker inn i en fremmed verden. Det skulle jeg egentlig ønske at vi alle klarte når vi ser på nyheter også.

Runa Norheim viser arbeidet sitt “Koreografi for Dansens Hus” under Koreografilaboratoriet 28. og 29. April. 

Harmon Foto Tale Hendnes 11

Runa Norheim

Runa Norheim er en norsk koreograf som kommer fra Sandnes, men bor for tiden mellom København og Berlin. Norheim jobber med ulike medier og fokuserer på publikums romlige og kroppslige erfaringer, og deres sentrale rolle i hennes verk. Arbeidet hennes informeres av både teater, arkitektur og billedkunst og hun samarbeider med ulike kunstnere både som initiativtaker, dramaturg og utøver. Norheim er utdannet fra Akademi for Scenekunst i Fredrikstad og har en master i koreografi fra DOCH i Stockholm

Koreografilaboratoriet, 28.–29. april

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus