Dark Marc fortsetter å gønne på

Breakeren Marcus Andreassen alias "Dark Marc" er aktuell som danser i forestillingen Face Fear av Yaman Okur på Dansens Hus.

Hans kjærlighet til breaking startet med VHS’en Fresh 97 og en skjellsettende opplevelse på ungdomshuset X-RAY i Oslo. - Jeg ble så fascinert at jeg dyttet alle møblene til foreldra mine til side og stilte meg på hodet og begynte å snurre. Les Danseinformasjonens intervju med ham her.

Hvordan har dere arbeidet med stykket Face Fear, og skiller det seg ut fra andre stykker du har gjort tidligere? 
Yaman Okur er en fantastisk danser, koreograf og visjonær som jobber på en utrolig kul måte. Han har valgt danserne ut ifra deres egne spesialiteter og han vil bygge på våre styrker. Så i steden for at alt er koreografert gir han oss oppgaver og ideer som vi jobber med. Vi er alle med på å skape det som skjer, men Yaman står for ideene, bildene og det han vil uttrykke gjennom våre moves og uttrykk.
Jeg som er breaker uten danseutdannelse har jo av og til problemer med å lære koreografi og å tilegne meg andre stilarter på kort tid. Jeg synes jo det er gøy med nye stiler og skikkelige utfordringer, men denne gangen får jeg virkelig utfolde meg på hjemmebane og danse min dans. Det er noe jeg setter pris på og jeg føler at Yaman vet å utnytte det beste hos hver danser.
Jeg har gjort ufattelig mye forskjellig, men jeg må si at dette skiller seg ut fra tidligere erfaringer, mye på grunn av arbeidsprosessen. Yaman gir mye tillit til utøverne og kommer med finurlige løsninger og geniale ideer som vi jobber videre med. Han er en stor kunstner og en sabla hyggelig kar også.

Hva var det som gjorde at du begynte å danse? 
Superklisjesvar: musikken! Jeg har danset mesteparten av livet fordi jeg har hatt en naturlig trang til å bevege meg når jeg hører musikk som trigger meg. Det samme gjelder sønnen min på 1 år. Når vi hører på musikk sammen i stua så begynner han å bevege seg og danse med en gang. Han vet ikke hva konseptet er engang, men det er intuitivt og naturlig.
Da jeg var liten holdt jeg på i stua, på rommet mitt og på Urraklubben, men etter hvert ble jeg ungdom og for kul for å henge på klubben. Jeg hadde en nysgjerrighet for breaking, men visste ikke hvor jeg kunne se det, lære det eller i det hele tatt hvordan eller hva man gjorde – dette er altså før internett og Youtube. En dag i 1997 fikk jeg en video av en kompis, altså en VHS, med breaking, Fresh 97 fra London, med internasjonale breakere. Da var det gjort. Jeg ble så fascinert at jeg dyttet alle møblene til foreldra mine til side og stilte meg på hodet og begynte å snurre. Jeg øvde alene i stua hver dag etter skolen i cirka 1 års tid før jeg kom i kontakt med breakemiljøet. Da så jeg mitt første show, live breaking på ungdomshuset X-RAY, og jeg ble hundre prosent solgt. Musikken satt i ryggmargen som en kule og dansen og triksene og den litt røffe upolerte tilnærmingen satte meg helt fullstendig ut. Jeg ble så fascinert og forelsket at jeg hadde ikke noe valg. Dette MÅTTE jeg gjøre. Det at jeg skulle leve av det og ha det som yrke skjedde som en bivirkning av en ekstrem glede og kjærlighet til breaking. Det revolusjonerte sinnet mitt.

Som du nevner så startet du aktivt å breake i 1997 og nå er du Norgesmester. Du har også medvirket i utallige teaterstykker i tillegg til å ha lang erfaring innen konkurranser, show, kurs og som dommer. Hva ser du på som de største endringene innen streetdansen i Norge, siden du startet? 
Først må jeg bare korrigere fakta, jeg er ikke lenger Norgesmester. Jeg har hatt Norgesmestertittel i 10 år i strekk, men jeg kom på andreplass i siste NM i 2016. Som 35-åring er det ikke så verst, men faen heller, alder er ikke noen unnskyldning. Jeg er og føler meg ung! Selv om mange rundt meg prøver å overbevise meg om noe annet. Hehe.
De største endringene jeg ser i streetdanskulturen i Norge er vel kanskje muligheten til å kunne leve av det og at streetdans har blitt mer etablert og muligens mer respektert som seriøse dansestiler og dansekunst. Folk tør å gå ut av boksen, teste nye former og blande stiler og skape nye uttrykk på nye plattformer. Jeg digger at stereotypene blir brutt. Her om dagen var det en ”vanlig dødelig” som var nysgjerrig på hvordan jeg levde av dansen og hun lurte på om jeg danset på konsertene til utenlandske hiphop-artister når de kom til Norge. Jeg tenkte meg litt om, kunne ikke huske at jeg har danset for så mange rap-artister og svarte ”hmmm, nei”. Jeg sa ikke mer og byttet tema fordi jeg orker ikke flere spørsmål om hvor lenge man kan drive med breaking og hva man gjør om man blir skadet og så videre, noe som er en typisk og ganske umotiverende samtale som jeg kanskje har hatt noen tusen ganger siden jeg nærmet meg 30. Uansett, poenget er at breaking og andre urbane dansestiler har løsrevet seg fra å være noe man ser på rapmusikkvideoer til å bli en kunstform man kan se på teaterscener, i musikaler, forestillinger og alle andre steder enn der man skulle tro. Det liker jeg, frihet til å uttrykke seg hvor man vil og hvordan man vil, med breakingen som redskap.

Du har mottatt Statens kunstnerstipend, kan du si litt om hva det har betydd for deg?
Det har betydd helt sjukt mye. Først og fremst ga det meg en periode med tryggere økonomi som gjorde at jeg kunne klare de månedlige utgiftene slik at jeg kunne konsentrere meg om treningen min, kunsten min og det å bli en dyktig utøver, i tillegg til å kunstnerisk fordype meg i faget mitt. Kanskje litt vanskelig å si helt konkret hva det er, men kort sagt finne ut av hva man egentlig driver med, hvorfor man gjør det, og hva man vil med det. Hva vil du gi andre med det du gjør? Jeg har ikke noen eksakte svar, men jeg fikk ro og tid til å gjøre en del sjelevandring. Jeg ser på det som en ære, og noe jeg ble veldig stolt av. Jeg fikk en slags annerkjennelse fra Staten. Jeg – en breaker fra Oslo vest? Hvem skulle trodd? Staten anerkjenner meg som en dansekunstner som gjør noe godt for kunst og kultur i Norge. Det er en ganske schpaa følelse.
Med stipendet fikk jeg mulighet til å fordype meg og utvikle meg i min kunstform etter at jeg hadde passert 30 år. For mange dansere kan denne perioden i livet innebære et vendepunkt, men jeg var fortsatt gira på dansing. Myten om at det går nedover etter at du har fylt 30 år lever, og jeg har fått veldig mange spørsmål som ”når skal du slutte med dansen” og da alle på min alder sluttet hadde jeg en del indre dialoger og en liten dæsj med tvil. Da kom dette stipendet som en fast og godt klapp på skulderen, spark i ræva og med en følelse av at de sa; kjør jernet videre MARCUS! Det føles bra og jeg gønner på så hardt jeg kan. Takk!

Hva er planene framover, har du noen spesielle prosjekter som du vil trekke fram?
Jeg har noen planer og drømmer. Noen av dem er hemmelige, men det jeg kan si helt sikkert er at jeg nærmer meg 40 år og er i mitt livs form. Jeg har noen kommende prosjekter og jeg har vært på audition til noe som jeg håper å få. Neste år vet jeg ikke hva som skjer, men jeg skal uansett danse og gjøre mitt beste, alltid.

Her finner du mer informasjon om Darc Marc

Urban Moves 2017, 9.–11. juni

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus