Kjønnsanarkisten

Få dager før sin urpremiere Be-longing, tok vi en pust i bakken med Ulf, sånn midt i post-valg traumer  

Hvordan har du det nå?
HAHA - Må jeg svare på det? Hehe.. gurimalla. Det har jo vært en periode med mye greier. Blant annet har jeg jo vært gjennom tre dødsfall og mistet både far og begge brødrene mine. Det har mye med belonging å gjøre, dette med familie.. tilhørighet. Det har jo gått en debatt i norske medier nå i forhold til litteratur og forfattere som bruker personlige historier i sitt forfatterskap og der det private brettes ut. Det er jo nettopp dette jeg driver med også, og i forestillingene mine bruker jeg meg selv for å si noe om noe, noe som er eksistensielt for meg, kanskje for andre. Ikke at forestillingen handler om min familie, men jeg er opptatt av det nære.Alle minner som dukker opp når noen som står deg nær dør. Bare en liten detalj sikkert, men i forestillingen er det et vevet teppe som har en sentral plassering. Teppet er sikkert 40 år gammelt, ikke sant. Egentlig er det fra Equador sa hun jeg fikk det av på Cuba, og nå er det her i Oslo. Alle minnene som ligger i støvet i det teppet. Tenk så mye historie man kan lese ut av det. Og nå er det teppet her på et scenegulv i Oslo, på Dansens Hus. Men nå… ja, nå skravler jeg. Sånn ellers i livet går det fint. Men det valget i USA…. Altså det er jeg helt sjokka over. Hva skjer egentlig?
Har forestilling endret seg mye siden prøvevisningen du hadde på Rom for Dans i mai?
Nei, det er en fast struktur, men forskjellen er at jeg noen ganger prøver å løfte det litt mer. Det kommer noen nye elementer, jeg prøver å få inn en video.. men kanskje ikke? Jobber mye mer med lys og det kommer noen effekter som kanskje skrur det til litt. Forestillingen har jo vært en work in progress lenge nå, men nå ser jeg noen linjer som er utrolig verdifulle. Etter visningene i mai, har jeg klart å få bedre oversikt og klarer å se hva som mangler, hva som skal til og hva som løfter forestillingen. Jeg er i prosessen der jeg klarer å gå inn koreografisk , og nå ser jeg mye på vippepunkt i rommet... om det gir mening? Altså hvis jeg flytter og dytter på koreografien, så oppleves rommet plutselig helt annerledes. Jeg vil gjerne at denne forestillingen skal være enkel og nær kroppen. Nær dansen rett og slett og ikke spektakulært. Tvert om! Jeg skreller bort uvesentligheter i det havet av materialet vi har hatt. Så kjernen av det jeg prøver å si noe om står nå igjen.
Og hva prøver du å si noe om?
Hehe.. det er vel belonging, det da.
Du har jobbet med musiker Sjur Miljeteig to ganger nå og også skuespillere, hvorfor velger du å jobbe med disse, og hva gir dette til forestillingene dine?
Altså, det å jobbe med selvstendige kunstnere er en kjempestyrke fordi de er en del av prosessen hele tiden. For eksempel har samarbeidet med Kai Rennes vært veldig viktig for meg rundt det scenografiske og hele ideen rundt forestillingen. Med musiker Sjur Miljeteig og skuespiller Huy Le Vo har jeg jobbet kreativt i studio. Sjur jobber mye med improvisasjon og det gjør jo jeg også. Det her med tid, det er her og nå, denne lille nerven.. det emosjonelle uttrykket.. dagsformen.. disse tingene gjør at jeg syns det er fint å jobbe med Sjur. Og så må jeg jo si at de to siste prosjektene mine, altså Forestilling om Fall og Be-longing der jeg har jobbet med skuespiller Ulla Broch og nå med Huy, har hatt som underliggende tema språk, og også tegnspråk. Derfor er det spennende med skuespillere fordi de er så verbale. Med Ulla jobbet jeg konkret med tekst. Med Huy jobber jeg ikke med tekst, men hans bakgrunn er jo mer verbal, samtidig som han er en fysisk utøver. Jeg er helt imponert over Huy som kaster seg ut i samtidsdans- utrykket på høyt nivå, og gjør det så bra.Hans interesse for å gå inn i dypet av materialet har imponert meg. Det gjelder Sjur også. Man utvikler seg jo hele tiden, og jeg har nok blitt mer opptatt av kroppen som uttrykksform enn det jeg var før. Rart nok, ved å jobbe med skuespillere har jeg blitt mer bevisst min egen fysikalitet og opplever den som enda mer interessant. Nærheten.. det kroppslige. Vi kommer liksom IKKE unna kroppen, vi bærer den jo med oss hele tiden.
Har du noen homoforbilder?
Hmm... har jeg det, da? Har du det? Nei hvem kan det være, da? jo et stort forbildet for meg er musiker og kunstner Anohni. Ellers driver jeg jo fremdeles med Annie Lennox da.. hehe.. Nei, det er jo kanskje de som var før oss. Kim Friele, Wenche Lowsow.. den kampen de har gjort er helt vanvittig. Jeg ser også opp til alle de som er homser, lesber, transeksuelle, bifile rundt omkring i Norge, Europa og verden, som tør å stå frem og være den de vil være, i kamp mot fordomsfulle mennesker og systemer, det være seg politiske systemer eller religioner, som undertrykker. Disse ser jeg opp til. Det er de som hver bidige dag gjør en viktig og stor kamp for et mere inkluderende og bedre samfunn. Som hver dag står opp og går til jobben og skolen, og tør å stå imot: Disse er det som forandrer.
Hva syns du om SKAM?
Har ikke sett på faktisk, men tenker jeg vil gjøre det. Er det så bra, altså? Jo, jeg må se det.
Påvirker valget forestillingen din?
Nei tror ikke det. Men det er jo forferdelig det som har skjedd. Men den politiske sitasjonen er jo crazy. Jeg kaller meg jo en kjønnsanarkist, og her er jeg på kollisjonskurs med Trump. Når det er sagt, er vi jo ikke noe bedre her på berget heller.. vi har FrP i regjering, og du ser jo hva slags uttalelser Erna kommer med også i forhold til Trump.. det er jo helt passivt. Nei, jeg liker ikke utviklinga. Rasistiske undertoner, kvinnesak.. gender.. Du har hele pakka liksom.
Hva skjer etter Dansens Hus og Oslo- premiere?
Jo, det skal jeg fortelle deg! Vi skal spille i Göteborg, og deretter skal vi til Morelia i Mexico og spille der. Og om alt går etter planen skal vi ende opp i Havana på Cuba. Og da har jeg tenkt å være der litt, for der bor kjæresten min Noel, og så skal vi faktisk reise sammen til Norge igjen, og der… skal vi gifte oss. Det blir jo helt fantastisk! Men jeg har også et svært prosjekt på gang. Jeg har faktisk fått støtte til et prosjekt som heter Goes religious del 1, del 2 og del 3 fra Norsk Kulturråd. Det skal være en trilogi der jeg skal ta for meg religion, kjønn, identitet, seksualitet, queer- identitet.. ja, alt! Her blir det mye, altså. Her skal jeg jobbe med dansere igjen, så det ser ut til at det blir meg, Sudesh Adhana og Stian Danielsen. Foreløpig er jeg i en idéfase, men det er en spennende prosess syns jeg som jeg skal ta fatt på neste år. Kanskje jeg klarer å få med meg Nina Karin Monsen på noe, ha ha ha...det hadde vært noe....ha ha ha.. Vi får se.

Be-longing, 24.–27. november 2016

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus