Kim Hiorthøy om Stina Nyberg

Dei fleste kjenner Kim Hiortøy som filmskapar, biletkunstner eller musiker, men visste du at han også var danser og koreograf? OG med i den spede begynnelsen på stykket «Splendour» av Stina Nyberg?

Foto: Casper Hedberg

Korleis var det å vere med på skapinga av stykket The Way Sounds Attack og kan du seie noko om utøvaroppleving frå innsida i dette arbeidet?
Når stykket ble laget var det mye snakk om begrepet practice – som i, “what's your practice” – eller om det bare var i klassen vi snakket om det, jeg husker ikke helt. Vi var sju stykker og Stina inviterte alle til å være med. Hver morgen møttes vi og beveget oss til tekno-platen "Archive One” av Dave Clarke, fra start til slutt. Hun gav bare ganske vage instruksjoner om hva hun ville, men det handlet om å velge oss en lyd og bevege oss som om vi “var” eller “laget” lyden. Vi skulle også være oppmerksomme på de andre og forsøke å se hva som evt. manglet eller var dobbelt opp. Vi gjorde det hver dag i en måned tror jeg. Vi kalte det bare techno-practice.

The Way Sounds Attack er jo ein forløpar til stykket Splendour? Kva skil dei i frå kvarandre og korleis er det å vere publikum til eit arbeid ein har vore med på å skape? 
Stykket ser mye mer presist og skjerpet ut nå. Danserne kan musikken mye bedre. Så er det vel også et stykke som lages ganske mye hver gang det vises, så følelsen av å ha vært med å skape er ikke så sterk. Det er et generøst sykke å se på. En crowd pleaser.

Korleis er det å arbeide med Stina Nyberg? Korleis vil du skildre arbeidsprosessane hennar?
Det er lenge siden, så kanskje hun jobber anderledes nå, og arbeidsprosesser endrer seg vel ofte fra prosjekt til prosjekt, men jeg tror Stina er ganske opptatt av at arbeidet også er forskning – at hun gjennom det hun lager finner ut av nye ting. Det er det fint å få være med på. Hun er også en fantastisk nysgjerrig og intelligent og morsom person å få lære av.

Unknown

Kim Hiortøy

Kim Hiorthøy er billedkunstner med bredt fagområde, men kanskje lengst praksis som grafisk designer. I 2010 og 2011 studerte han koreografi ved Danshögskolan i Stockholm.

Foto: Casper Hedberg

Korleis kom du i kontakt med dansen, og kva gjorde at du bestemte deg for ta ein master i koreografi?
Jeg laget musikk for koreografen Gunilla Heilborn og ble etterhvert med i forestillinger, som gjorde at jeg ble kjent med dansere i Stockholm. En av dem fortalte veldig varmt om masterstudiet, og fordi jeg ikke var så glad for det jeg ellers drev med akkurat da, bestemte jeg meg for å søke.

Dersom du skulle gi ei anbefaling på vegne av dansekunsten,  ein koreograf eller dansekunstner eller eit stykke å sjekke ut, uavhengig av tid, kven vil du lyfte fram? 
Walk, Hand, Eyes av Myriam Lefkowitz; La melancolie des dragons av Philippe Quesne; Sight is the Sense that Dying People Tend to Lose First av Tim Etchells; Blind Cinema av Britt Hatzius; Oslo av Mette Edvartsen...

Splendour, 16.–18. februar

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus