Jeg tror hester vil like showet

-Vi kaller en del på dem i forestillingen. Jared var nyutdannet innen teater og på vei til Broadway da tvillingtårnene raste foran øyene hans, og han bestemte seg for å flytte til Berlin.  

Hva betyr tittelen Until Our Hearts Stop for deg?
Kanskje det er spørsmålet om hva evigheten er?

Hvem ville likt å se forestillingen, og hvorfor?
Glade folk, triste folk, ensomme folk, ville folk.. Jeg tror hester ville like å se forestillingen. Vi roper på de ofte i denne forestillingen.

Fortell meg hvordan det var å jobbe med Meg Stuart i forestillingen.
Det var virkelig som å være i en klubb, et klubbhus. Møte hver dag og dele hva vi ønsket å dele eller å bare oppleve det vi ble tildelt. Det handlet om å bringe inn magi og observere alle andre. Våre møter var en praksis.. en praksis om å se hva som ville skje, eller kunne skje. Det var ikke så mye øving, men et sted å la ting komme frem.. hvis det gir mening. På en eller annen måte, så kom ting bare til oss. Jeg vet at det ble laget en slags agenda, men så løp tiden. Vi lærte med hverandre. Vi lærte hvordan vi kan være sammen. Eller ikke.

På hvilken måte jobber Meg Stuart til forskjell fra andre du har jobbet med?
Meg jobber med det som allerede finnes (i meg, i oss eller i henne), og så snur det hele opp ned. Ut fra det jeg vet, så starter hun på nytt i hvert eneste prosjekt, og hennes inngangvinkel er forskjellig alltid, så hun vil aldri ende opp med noe som likner det forrige. Fra mitt ståsted, så er det både modig og inspirerende. Så hun jobber virkelig med alt som er der.. nå. Det kan være en følelse eller et øyeblikk, men øyeblikket var der og kan manifistere seg til noe anet som du ikke trodde det kunne eller ville.

Foto: Maarten Vanden Abeele
Until Our Hearts Stop Portraits Iris Janke Jared

Jared Gradinger

Jared Gradinger is a performer and artist living in Berlin. Since 2002 he has been working as a dancer, choreographer, actor, director, curator, dramaturge and teacher. In 2011 Gradinger got awarded performer of the year by Tanz Magazine for his work with Jeremy Wade, Angela Schubot, William Forsythe and Constanza Macras. He has an ongoing collaboration with Pictoplasma and Jeremy Wade and is collaborating with Nature on a garden for Uferstudios Berlin. With Meg Stuart, he collaborated on Politics of Ecstasy (2009) and UNTIL OUR HEARTS STOP (2015).

Sagt med tre ord - hvem er du?
Nysgjerrig, lat og lett

Hva er din profesjonelle bakgrunn?
Jeg vokste opp nord i New York og gikk på et Universitet i Pittsburgh der jeg tok en utdannelse innen teater. Jeg skulle til Broadway. Jeg flyttet til New York City rett etter utdannelsen og startet å danse, fordi jeg følte teatret på en måte virket dødt, akkurat som det også var i meg. Jeg hadde fått nok av snakkingen. Tvillingtårnene raste rett foran øyene mine, og jeg bestemte meg for å forlate byen. I samme øyeblikk ble jeg invitert av Constanza Macras for å jobbe i Berlin, hvor jeg flyttet i 2002. Jeg var med på å etablere hennes kompani Dorky Park, og samtidig startet å utvikle mitt eget arbeid. Samtidig som jeg sådde frø og inviterte til ulike former for samarbeid, og har bodd i Berlin siden.

Hva er din definisjon av dans? 
Transformasjon og forestilling av former, sett og usett, i tid og rom.

Når er din jobb frustrerende?
Når jeg blir skadet og jeg gjerne vil gjøre en god opptreden.

Hva er en typisk arbeidsdag for deg?
Det er vel ingen typiske arbeidsdager. Hvis jeg øver inn til noe spesielt, kan det være normale arbeidsdager og uker med 8- timersdager. Men andre ganger kan det være som en tur i skogen der jeg planter frø og komposterer, i overført betydning. Det kan være fem kaffeavtaler. Eller yoga i leiligheten min. Møte fremmede eller hjelpe en venn med arbeidet de holder på med, gå på møter om fremtiden om steder og ting.. og så komme hjem og bare kræsje eller slappe av.

Hvordan bidrar du selv inn i prosessen til forestillingen?
Jeg tar med meg det jeg selv er interessert I. Ting som kanskje kan være urelevant, feil eller ufokusert. Men jeg må tørre.. prøve ting, drite meg ut, lære å si ja, lære å si nei. Og ikke minst støtte de tanker og ideer som skjer rundt meg. I denne forestillingen handlet det mer om å skape plass, heller enn å ta plass selv. 

Until our hearts stop, 10.–12. mars

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus