Intervju med meg selv

Jefta van Dinther har intervjuet seg selv om Protagonist.

Protagonist ser ut til å være en historie om et individ og et samfunn. Eller kanskje et samfunn sett som et individ. Stemmer det at Protagonist er et selvportrett?
Ja, det stemmer; det var et av mine utgangspunkt. Protagonist er en høyst personlig fortelling som går i dybden av min egen historie, så langt tilbake jeg kan huske, men også inn i den prosessen av endring jeg har vært i de siste to årene. Før jeg begynte med Protagonist var jeg i tvil om jeg noensinne kunne skape kunst igjen, og om jeg noen gang skulle føle samhørighet med denne verdenen igjen. I prosessen lurte jeg ofte på om det vi holdt på med også kunne gjelde andre. Nå ser jeg at dette absolutt er en intim historie i starten, men også mye annet. Det er et rop på endring, en manøver ut av stillstand.
Snakker jeg om et sosialt opprør i Protagonist?
Jeg tror at alle opprør har sitt utgangspunkt i individet. I måten vi håndterer våre nærmeste omgivelser og relasjoner, i våre hjem. Men først og fremst: i vår relasjon til oss selv. Å finne seg selv handler i bunn og grunn om å lykkes i å bli den personen vi vil være. Protagonist tar oss med på en reise gjennom kamp og anstrengelser, drømmer og håp. Gjennom å hjemsøkes av vår historie og å være alt for opptatt av fremtiden. Men ett eller annet sted på veien velger personene på scenen en annen bane: I evolusjonsmessig forstand går de tilbake, som et aktivt valg for å gjenforenes med alt som finnes omkring oss. Som et bevisst valg om å være i nuet.
Fra Cullbergbalettens Protagonist (2016), koreografi/regi Jefta van Dinther. Foto: Urban Jörén - Foto: Urban Jörèn
Mener jeg at vi bør bli mer som dyr?
For det første er vi dyr. For det andre eksisterer ikke lengre natur uten kultur. Men dyr som lever i naturlige og sunne omgivelser tenker ikke på seg selv som skilt fra miljøet de lever i: solen, insektene i pelsen, lydene, vinden, sulten – deres opplevelser og følelser utgjør hele deres eksistens, de velger og sorterer ikke. I alle fall er det slik vi mennesker oppfatter det. Og de er her, her og nå. Hvorfor? Fordi de må.
Altså…
Vi kan ikke gå tilbake til idéen om naturen, i hvert fall ikke i bokstavelig forstand. Men hva skjer om vi prøver? Å være totalt tilstedeværende i vår verden som mennesker er veldig uvanlig og, ærlig talt, dessuten vanskelig, kanskje umulig. Ekstremt lite oppmerksomhet går med til å gjøre ting sammen her og nå med fokus på her og nå. Å sakne tempoet, integrere med det som faktisk finnes rundt oss, og tilbringe og bebo tiden vår er blitt noe avvikende og dermed en potensiell trussel. Å gå tilbake eller regressere kan også ses på som en form for sivil ulydighet, en motstandshandling.
Å samles og sammen gjøre noe som handler om her og nå…det får meg til å tenke på religion, eller religionsutøvelse, seremonier, riter…
Jeg har tenkt en god del på dette. Som du vet har jeg en religiøs bakgrunn, med foreldre som reiste verden rundt som misjonærer, omvendte mennesker og arbeidet i Guds navn. Mine barndomsår var fulle av situasjoner der folk samlet seg, de ville forenes i troen, finne en mening med livet og oppleve noe utover den materielle verdenen. Jeg følte aldri noen samhørighet med dem, og var aldri en del av det der. Gud snakket aldri til meg, og jeg var mistenksom overfor hvilket uttrykk aktivitetene deres fikk. I retrospekt lurer jeg på om det var derfor jeg begynte med koreografi. For meg er koreografi en måte å møte mennesker på, tro på noe, til og med noe utenfor den materielle verdenen. Jeg har innsett at mange av mine forestillinger kan betraktes som en form for riter, endrede måter å samles på.
Foto: Urban Jörén
Stemmen som snakker i Protagonist er en tynget stemmet. En stemme som tilsynelatende har behov for å snakke ut og snakke høyt.
Stemmen har alltid vært i alt jeg har gjort, og den er fremdeles noe som gjør meg forundret, men fram til nå har den alltid vært omgitt av et tabu, så å si. Kneblet, adskilt fra kroppen, forvrengt eller uttalt nonsens: stemmen har aldri nådd sitt fulle potensial. I Protagonist får denne stemmen endelig snakke ut. For meg er stemmen den overgripende hovedpersonen i Protagonist, den som løfter og bærer verket. Den er mine ord og mitt perspektiv på dagens mennesker, filtrert gjennom de personlige spørsmålene som opptar meg nå. Men den er kanskje også hver dansers stemme, en etter en, i den rekkefølge de tar bolig i stemmen, for å si det sånn. Og på et enda mer abstrakt nivå formulerer hver dansers kropp dessuten sin egen stemme, som filtreres gjennom den koreografiske reisen vi har gjort sammen.
Hva gjør du for å integrere så mange ulike stemmer i verket? Det kunstneriske teamet og alle danserne?
Jeg er sikker på at det ikke bare er jeg som stiller denne typen spørsmål, at alle involverte i prosjektet også har gått gjennom en eller annen form for krise, et avgjørende øyeblikk av forandring og befrielse. Som koreograf må jeg gi plass til mine medarbeidere, og stole på at de kan formilde dette på en måte som er meningsfull for dem selv gjennom det mediet de arbeider i. Til syvende og sist hviler forestillingens liv først og fremst i dansernes hender, så det er veldig viktig at jeg får til å danne en allianse med dem, finne felles grunn å stå på. Under selve forestillingen arbeider de i reell tid og foran alles blikk, så det er helt avgjørende at det fins en ærlighet, hvis man kan kalle det det, i deres engasjement. Jeg ser det som en nødvendighet at det blir personlig eller til og med privat. Men vi overlater dem ikke ensomme der ute i lyskasternes fokus. Det finnes en ordentlig struktur, mange timers prøver og andre måter å gi dem støtte og ta vare på dem på. Jeg vil si at forestillingen er personlig, totalt fiktiv, oppriktig og kunstig på en og samme tid.

Protagonist, 17.–19. februar

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus