I kroppens natur

Jeg ønsker å invitere til en opplevelse som gjør det mulig å utvide forestillingen om hvem vi er og hva vi består av som mennesker, sier koreografen Kristina Gjems.

Gjennom 30 år som koreograf og danser har hun arbeidet med det samme på hjertet. For hvert prosjekt kommer hun nærmere essensen av det som alltid har vært hennes kunstneriske credo, fra utdannelsen ved London School of Contemporary Dance med den amerikanske Martha Graham-solisten Nina Fonaroff og den norske T'ai Chi-pioneren Gerda Geddes som lærere, til årene i Collage Dansekompani. Men dette hun leter etter, det som kan løfte oss ut av ideen om oss selv basert på ytre faktorer og nytteverdi, lar seg ikke presse frem ved hjelp av viljen eller intellektet. Gjennom en jevn produksjon av forestillinger, dansefilmer og performanceprosjekter, har det vært avgjørende å slippe taket i forventningen og forfengeligheten for å kunne nå dit hun vil.

– Jeg er interessert i å finne det som er større enn oss og som vi kan få tilgang på gjennom kroppen. Jeg leter etter det å være fullstendig tilstede, involvert, deltakende gjennom bevegelsen, slik at dansen ikke bare er en utvendig representasjon. Det er en tilstand som stanser tiden, hvor alt hjernen strever med av planlegging, fragmentering og kategorisering opphører, og du opplever å være en kanal for noe større. For meg er et slik at når sammenhengen mellom kropp og sjel blir beveget, så beveger det også meg på det dypeste, som menneske og publikum.

Black And White 2

Kristina Gjems

Koreograf og danser, bosatt i Oslo. Utdannet ved London School of Contemporary Dance (1980-84) og koreograferte åtte forestillinger og danset i 22 ved Collage Dansekompani fra 1984 til 1992. Hun vant Norsk kassettavgiftsfonds pris for Veien tilbake i 1993, som også ble vist på NRK og har siden dette laget forestillinger og dansefilmer i sitt eget kompani Dreamscreen Productions. Kristina har undervist i T'ai Chi gjennom 20 år med den thailandske forfatteren og sosialarbeideren Tew Bunnag som læremester, og jobber også med Craniosakralterapi.

Bevisst dans
Trikken raser forbi utenfor leiligheten i Thereses gate, men her inne har hun skapt en langsom oase. Sammen med sin ektemann og samarbeidspartner Eric Williams har hun møblert med tepper fra Tibet og Williams' egen gjenbruksdesign, som kjøkkenbordet laget av en gammel settekasse fylt med keramiske spydspisser plukket i ørkenen i Arizona. På stuegulvet har hun danset og praktisert T'ai Chi hver dag siden barna var små. Den moderne dansen og den 4000 år gamle meditative kampsporten fra Kina fortsetter å nære hverandre gjensidig i Kristina Gjems sitt arbeid.

– T'ai Chi handler om å anerkjenne og erfare at vi inneholder de komplementære kreftene yin og yang, og å gjenskape balanse mellom disse kreftene i oss, i en harmoniserende dialog med rommet rundt. Det er en organisk bevegelsesform som kjennes riktig for meg, og den er i pakt med en kosmisk orden. Koreografiske ideer kommer ofte til meg når jeg praktiserer T'ai Chi. Bevisstheten som oppstår i praksisen, og måten å bruke kroppen på med minst mulig anstrengelse, er svært overførbar til dansen. Men det er veldig viktig for meg at det ene ikke begrenser det andre. Mens bevegelsene i T'ai Chi følger gitte regler, må dansen få utfolde seg mer spontant.

Foranderlig og forbundet
Gjems serverer sjenerøs lunsj med hjemmelaget tapenade, hummus og japansk ris-te, den samme som hun alltid har med til danserne på prøvene. Denne gangen har hun invitert fire sterke kvinnelige utøvere til en forestilling som undersøker hvordan vi som mennesker alltid er forbundet og i evig forandring. I One gust of wind and they all dance har arbeidsprosessen vært mer undersøkende enn noensinne, og samtidig er rammene stramt definert: Utøverne utforsker ulike temaer knyttet til opplevelsen av kropp og sinn i relasjon til former og temaer fra naturens transformerende prosesser. Hver danser har sitt begrensede rom på scenen opplyst av industrilamper, som planter i et veksthus. Kontakten dem imellom er koreografert gjennom lys og skygge, og på gulvet kveiler det seg kabler og høyttalere som produserer lyd knyttet til dansernes bevegelser. I den industrielle scenografien, beveger de seg i Eric Williams' skulpturelle kostymer laget av klær fra Fretex, kombinert med bark, kvister, blader og annet naturmateriale som dyr gjerne bygger med.

– Vi inneholder alle natur, og som alt organisk liv mister kroppen etter hvert kraften og  returnerer til jorden. Utøverne er særegne kunstnere som utforsker denne forbindelsen med sterk integritet, de er villige til å utsette seg for forandring, å gi slipp og å slippe til. Restriksjonen i scenografi og kostymer kan gjøre det mulig å åpne ytterligere opp for det ubegrensede som bor i oss. Jeg ønsker ikke å fjerne oss fra den komplekse virkeligheten vi lever i, men prøver å finne en god vei å kunne være i virkeligheten på.

Levende bevegelse
Som barn kunne Kristina Gjems sitte lenge på trappen hjemme på Smestad og dikte opp historier i dialog med hagen. Også i dag oppstår ofte koreografiske fortellinger i naturen, som dagdrømmer på en spasertur rundt Sognsvann for eksempel, mens hun observerer teksturer i trekronene, skyformasjoner, frostlag på grenene.

– Jeg er veldig, veldig glad i trær, og inspirert av grenenes former. Som oss, er trærne plantet i jorda og strekker seg oppover mot lys og himmel med forskjellige typer grener og røtter.

Gjems oppdaget tidlig kroppen som sanseinstrument, og hvordan opplevelser og minner ble konkrete, kroppslige erfaringer.

–  Kroppen er en ubegrenset kilde og inspirasjon i arbeidet mitt. Mitt prosjekt har alltid vært å spørre og undersøke hvor bevegelse kommer fra og hva kroppen inneholder. Ikke som et teoretisk eller filosofisk spørsmål, men fysisk og kinestetisk, øyeblikk for øyeblikk.

Evnen til å lytte, til å favne og til å følge den andre ubetinget er koreografens mål og metode i One gust of wind and they all dance.

–  Dansekunsten har i stor grad utviklet seg bort fra kontroll og perfeksjon. Men det å gjøre seg selv åpen, porøs og forbundet er ikke noe vi trener på i en tradisjonell danseklasse. For meg er det å kunne være tilstede energetisk i forhold til hverandre og publikum også en viktig teknikk. Enhver forestilling er levende og aldri lik en annen. Jeg vil gjerne benytte det unike ved at vi på scenen kan være tilgjengelige for det som skjer der og da, og det sårbare og uforutsigbare som dette innebærer. Jeg ønsker å tillate inderlighet, det er noe helt annet enn sentimentalitet, selv om grensen kan være hårfin. Sentimentalitet har med fortiden å gjøre mens inderlighet handler om å være totalt absorbert i øyeblikket.

Sjelelig fellesskap
For Gjems, er publikum og utøvere en selvsagt del av det samme energetiske rommet.

– Performancekunstneren Marina Abramovic sier at desto dypere vi går i oss selv desto mer universelt blir det vi formidler. Min metode handler om å hente materiale fra innsiden i kontakt med rommet rundt. Man kan gå dypt i seg selv og allikevel inkludere publikum. Det handler om tillit til at det er mulig, uten behov for bekreftelse fra tilskuerne.

Koreografens tilnærming til dansen er i nær familie med scenekunstens opprinnelse som åndelige ur-ritualer. – Det er vanskelig å snakke om ånd i en kontekst som ofte er preget av det intellektuelle. Men for meg skaper dansen et nærvær og et rom hvor det sjelelige kan manifestere seg. Det er jo også dette dansekunsten kommer fra. Min koreografilærer sa alltid: «To be original just means to go back to the origin.»

Subtil innsikt
Hjemme på Adamstuen har hun fortsatt gulrotskrelleren som hun fikk av Nina Fonaroff i London, sammen med en russisk vase og en bok om japanske blomsterarrangementer fra den berømte pedagogen.

Hun sa ofte: «Time and space are the messengers of mystery.» Det bor i meg for evig og alltid. Hennes måte å snakke til oss på gjorde at jeg var nødt til å ta imot undervisningen nærmest gjennom porene, uten å forsøke og forstå det intellektuelt, men heller la det få god tid til å synke inn. Det er fortsatt slik jeg jobber i dag.

Allikevel er koreografens aller største lærermester sønnen Thomas (23), som er autist og ikke kommuniserer verbalt. Gjennom alle år har hun isteden kunnet nå han gjennom bevegelse og dans.

– Thomas har tvunget meg til å se dypt inn i hva det vil si å være menneske og hva som oppleves som verdifullt. Han har lært meg at ingenting må føre til noe annet enn det som er akkurat her og nå. Jeg er så glad i han at hjertet holder på å sprekke, men så trenger han kanskje mest av alt flere meters avstand. Det handler om å gi og å motta kjærlighet og oppmerksomhet på veldig subtile måter.

Og det er dette hun også ønsker å dele med publikum.

–  Jeg prøver ikke å beskrive hva jeg mener er galt i samfunnet eller komme med raske slutninger og påstander, men å skape et rom som hverdagen slik vi lever i dag ikke gir særlig stor plass til, og en opplevelse hvor det finnes hvile og kontakt med livets mysterier.

One gust of wind - and they all dance, 19.–22. mai

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus