Hvem bestemmer?

Koreografisk enevelde eller kollektivt samarbeid. Hvem lager egentlig dansen?

Koreografi som begrep og koreografens rolle som estetisk premissleverandør er både i konstant forhandling og endring. Ikke minst gjennom at dans som all annen kultur gjennom teknologi gjøres tilgjengelig for langt flere i dag enn før, man kan like gjerne være hjemme og studere koreografier man før bare fikk tilgang til dersom man var på riktig tid og sted. Fremveksten av improvisasjon og medskapende utøvere gjør også at den koreografiske kompetansen distribueres til flere av de involverte i en kunstnerisk prosess. Det tradisjonelle skillet mellom utøveren som framfører og koreografen som skaper er ikke like tydelig som før. 

Dansekollektivet SUPERNOVA med Loan Ha, Ida Gudbrandsen og Rikke Baewert undersøker hvordan selv lage og skape koreografi fra det utøvende perspektivet. Ina Christel Johannesen har mer enn 30 års erfaring bak seg som koreograf, men har fremdeles til gode å lage en bevegelse med egen kropp? Hva slags bevegelse? Dans? For hva er i grunnen en koreografisk prosess og hvordan definere hva som er koreografi?

SUPERNOVA

Hva var motivasjonen for å gjøre forestillingen Skinn? 
Loan: Alle tre har som utgangspunkt at det er et kunstnerskap i seg selv å være utøver. Etter hvert som arbeidet i Impure, et kompani vi alle tre har arbeidet i, utviklet seg, tok vi større og større del i den koreografiske utviklingen, der konseptet gjerne kom fra koreograf Hooman Sharifi, men materialiseringen var vårt ansvar. Gjennom dette utviklet vi koreografisk kompetanse.

Ida: Vi har en felles tro på kroppen, en felles interesse i å være på gulvet sammen og lyst til å fortsette det langsiktige samarbeidet. Siden vi kjenner hverandre veldig godt, er det mindre rom for at jeg som utøver bare reproduserer meg selv. Rikke og Loan kjenner meg og forventer mer.

Hvordan definerer dere koreografi? 
Ida: Vi liker å kalle det vi holder på med for utøvende koreografi. Det å lage ting selv, koreografere innenifra. 

Loan: Jeg tenker på koreografi som en organisme. Jeg hørte nettopp på en podkast om hvordan vi tenker om kropp; tenker vi først hode og så kroppen, eller kroppen som helhet? Her ble det snakket om hvordan kroppen er en samling av mange ulike kropper, huden er et eget system, organene har sine egne systemer, magen tenker på en viss måte, muskelen pumper blodet i et bestemt system. Vi tror det er en enhet fordi alt dette jobber sammen. Når det gjelder arbeidsmetode blir koreografi som hele kroppen, med mange ulike kropper med ulike systemer og tider i seg. Denne ideen om helhet mener jeg har en politisk verdi, det er verdt å insistere på den. 

Ida: I dette prosjektet er utgangspunktet arv og historie, bevegelsene vi alt har i kroppen-  
Loan: - der vi ser på
Rikke - det som er. 

Hvordan tar dere beslutninger? 
Ida: Til nå har vi vært mye enige, samtidig som vi kan se hverandre jobbe og si til hverandre at det vi gjør ikke er interessant.  
Rikke: Vi kan nok gjøre dette fordi vi har gått gjennom ting sammen, og erfart at uenighet ikke er farlig. Konflikter som for oss er små, kan ofte oppleves som store for andre. 
Loan: Å være uenig kan treffe på mange plan, det kan treffe egoet ditt eller frykten for ikke å være god nok. Det er helt underforstått mellom oss at alle jobber hardt, men det betyr ikke nødvendigvis at noe er bra. 
I prosessen med Skinn, var første stadium å etablere en grunnmur; en forståelse av egen historie; som i denne sammenhengen er alt dansemateriale jeg noen gang har gjort. Her inviterte vi med oss Andros Zins-Browne og hans prosjekt Already unmade som handlet om hva det er å ikke lage noe nytt, men arbeide med det man alt har gjort. Da kan vi både se oss selv og hverandre for mer enn hva vi til nå har gjort. 

Ofte tenker jeg at koreografi er et responssystem, der man i ulike prosjekt går inn i et estetisk regime. Hvordan arbeider dere med verdisettinga som eksisterte i Impure Company nå som dere jobber aleine? 
Ida: Det er mange aspekter som er tilstede når jeg jobber for andre; hva jeg tror en koreograf vil ha, hvordan jeg utfordrer det, hva jeg er interessert i å bringe inn i prosessen. Det er spennende hvordan dette treffer i vår prosess nå, hva er det vi kaster mot? Der en koreograf kan fungere som en vegg å kaste ideer mot, arbeider vi nå kanskje mer i et ringsystem. 

Loan: Vi snakker om dette responssystemet, det er et referansepunkt. Det er også en styrke å ha en felles historie, uten den er det vanskelig å dekode valgene vi tar. Gjennom prosessen med Andros tok vi inn et annet responssystem, ikke fordi vi ville inn i akkurat det systemet, men fordi vi var interessert i friksjonen det kunne skape. Vi skaper med vår erfaring som utøvere. Arbeidet springer ikke ut fra oss som personer som nå endelig skal få uttrykke oss kunstnerisk, men oppstår mellom de involverte, der vi lytter til hva som skjer mellom oss. 

Supernova Skinn Foto Tale Hendnes 2 18

​SUPERNOVA

SUPERNOVA er et samarbeid mellom Rikke Baewert, Loan Ha og Ida Gudbrandsen. De har jobbet som medskapende dansere i mange år, både sammen i Impure company/Hooman Sharifi og i andre konstellasjoner. Til grunn for SUPERNOVA ligger en felles interesse for det utøvende arbeidet og en tro på at det sceniske uttrykket kan vokse fram gjennom kroppens erfaringer i prosessen. Skinn er deres første produksjon som SUPERNOVA, som også er navnet på en gigantisk stjerneeksplosjon.

Skinn, 14.–17. september

Fra Ina Christel Johannessens Frozen Songs. - Foto: Antero Hein

INA CHRISTEL JOHANESSEN

På hjemmesiden din sier du “For me, dancing is in the mind, that is to say, it is felt, moved?” Ofte kan jeg tenke koreografi som et responssystem, og at man må endre hvordan man tenker for å endre hvordan man danser? 
Ina: Ja, det er viktig at danserne forstår hvordan jeg benytter begrepene, men det viktigste er at de starter å bevege seg fra dag en i prøveperioden, med å skape bevegelsesmateriale gjennom improvisasjoner som blir ledet av meg. Danseren må forstå hva jeg mener med å sanse hele kroppen, alle elementer i den kroppslige funksjonaliteten, hvordan kjenne en kurve, en dreining, en frasering etc. Triggingen fra mine oppgaver, situasjoner jeg setter danserne i, skal forhåpentlig også trigge kroppen fra "innsiden". Vi snakker om å jobbe innenfra og utenfra, altså med yttersiden av lemmer, torso, eller med indre bevegelser, tilstander- og motsatttilstander som trigger sanseapparatet. Jeg vil at danserne skal gå fra å bli trigget av det jeg gir dem, til å være i stand til å trigge seg selv. Hvordan tenker man? Man må tenke hele tiden. Her har jeg mange individuelle diskusjoner der jeg må forstå hvordan hver enkelt tenker, hvordan de observerer rommet rundt seg. 

Jeg interesser meg for den tenkende kroppen og hvordan man kan påvirke den. Når jeg gir oppgaver, vil jeg finne de riktige ordene. Slik starter ofte prosessene likt, jeg går inn og leder og så blir det en diskusjon. Man kan si at alle forestillingene jeg lager har en lik koreografi slik, teknisk sett. Dette gir meg en metode jeg også kan bruke når jeg gjør bestillingsverk til andre kompanier i Europa eller jobber med danserne i Den Norske Opera og Ballett. 

Når jeg ser utøvere som har jobbet med deg, ser jeg ofte et tydelig avtrykk. I vinter da Meg Stuart gjestet Dansens Hus, leste jeg hvordan Phillip Gemacher beskrev å arbeide med henne på 90-tallet som et skifte fra steps til states, hvor bevegelsene var improvisasjoner som kom fra en stemning, mer enn at de kan leses som trinn. Hvordan fungerer dette i ditt arbeid? 
Jeg jobber helt spesifikt med vinkelen i håndleddet, og hvordan noe skal se ut. Jeg er kanskje interessert i det samme som det den innflytelsesrike amerikanske koreografen Trisha Brown var, at det skal se spontant ut, at det for publikum ser ut som det bare skjer. Line Tørmoen som jeg har jobbet med siden 1994 er helt fantastisk på dette. Det som ser spontant og helt intuitivt ut, er en helt spesifikk koreografi som ligger bak, en nitidig innstudering, men som kanskje bare ser ut som en tilstand. Der blir nok publikum ofte lurt. I stykket It´s only a rehearsal som Line Tørmoen og Dimitri Jourde gjorde, lurte ofte publikum på hvordan de klarte å improvisere en så lang forestilling, men alt var jo satt. Slik sett er jeg en gammeldags koreograf, det er ikke på plass før jeg ser hvordan lyset, bevegelsene og musikken har den riktige plasseringen på mikrosekundet. Hvordan alle lagene av koreografi; lyset, scenografien, hele rommet og bevegelsene balanserer opp mot hverandre. 

Når man jobber med danserne skaper man tillit, det blir vi som har laget forestillingen sammen. Jeg gjør min jobb som koreograf og danserne gjør sin. Det er kanskje mer og mer en oppløsning i alle miljøer, folk vil dele kjapt, hvem gidder å jobbe to år med en forestilling? Det er jo som en dinosaur. Men jeg gjør det. 

Hva tenker du om koreografen som en som ser utenifra og maktbalansen mellom koreografen og utøverne? 
Jeg tror på den sanselige forbindelsen man som utøver kan ha med publikum.  Jeg har alltid vært misunnelig på utøverens evne til å formidle. Det er den viktigste verdien i arbeidet. Mange unge har kanskje ikke lyst å lete så lenge, øve så lenge. Å skape er et tålmodighetsarbeid. Jeg ser og ser, ser masse fint, plutselig ser jeg dette som er ekstraordinært fint, så prøver jeg å fange det og dele det jeg kjenner som et øye. Jeg er øyet utenfor, slik at utøverne kan bli i stand til å gjøre dette på nytt for publikum. Men det er utøverne som skal avlevere det. Jeg er kroppen utenifra, jeg ser og kjenner emosjonen som jeg vil publikum skal kjenne på og se. 

Ina Christel Johannessen

Ina Christel Johannessen

Johannessen er kunstnerisk leder av zero visibility corp., som har base i Oslo. Hun har skapt nitten forestillinger med kompaniet, som fikk sitt internasjonale gjennombrudd med …it´s only a rehearsal i 2003. Hun har koreografert for en rekke internasjonale kompanier, blant annet Helsinki City Dance Company, Kungliga Operan, Scottish Dance Theatre, Les Ballets de Monte Carlo, CCDC Hong Kong, Cullbergbaletten, Den Norske Opera, Carte Blanche og Ballet og Göteborgsoprans Danskompani. Inas arbeider er preget av høyt energinivå i det fysiske bevegelsesmaterialet, kombinert med poetiske og ofte teatrale elementer. 

Frozen Songs, 25.–26. oktober

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus