Giselle - et slags sammendrag

4. mai er det verdenspremiere på den sørafrikanske koreografen Dada Masilos nye versjon av balletten Giselle i Oslo. Her kommer en innledning du kan lese før du går inn i salen. God fornøyelse!

Fra Dada Masilos Giselle, foto Stella Olivier

Brasiliansk supermodell?
Koreografen Dada Masilo er kjent for å vri og vrenge på vestens klassiske balletter, til de blir en heksegryte av afrikansk dans, klassisk og moderne ballett. Masilo sier selv at hun velger kjente balletter fordi hun liker å ha et narrativ, en historie som ramme, og så utfordre den rammen.  Men også fordi publikum allerede kjenner referansene. Vel… Har ikke pippling på ballett sier du? Er den eneste Giselle du vet om en brasiliansk supermodell som Dagbladet av og til skriver om? Da må du lese videre.

Giselle er en ballett av Gautier og Coraly, den hadde premiere i Paris i 1841, på høyden av den romantiske æraen. Tåspisskoen var nettopp funnet opp, og det var marked for noen høytsvevende balletter. Historien utspiller seg i en trivelig landsby ved elva Rhinen. I første akt står vinhøsten står for døra og den unge adelsmannen Albrecht, i forkledning som bondetampen Loys, banker på døra hos den vakre frøken Giselle. Giselle er ikke bare den vakreste jenta i landsbyen, hun er dessuten en fortryllende danser. Albrecht og Giselle er stupforelska, plukker margeritter, drar ut bladene, elsker -elsker ikke, det ble elsker! Puh! De elskende forsikrer hverandre om at de aldri skal svikte hverandre. Her bør publikum ane uråd. Dette kan da aldri gå bra? Giselles forsmådde beiler, skogvokteren Hilarion lurer i kulissene. Han skjønner at Loys (Albrecht) har ugler i mosen, og oppdager etter videre lusking i kulissene at Albrecht A) farer med løgn (hans er hertug av Silesia) og B) allerede forlovet med Bathilde, en annen hertugs datter!

Når vinhøsten er overstått er det tid for å kåre en slags landsbyprinsesse. Gjett hvem det blir? Giselle! Hun danser av lykke og enser ikke frieren Hilarion, men mora bekymrer seg. Giselle har nemlig et svakt hjerte. Dette kan da aldri gå bra? Den vrakede og sjalu Hilarion har i mellomtiden stjålet hertug Albrechts sverd og kappe, to bevis på at han er en lurendreier som har lurt Giselle trill rundt. Konfrontert med disse skrekkelige opplysningene danser Giselle som forhekset i den berømte “mad scene” og faller på mystisk vis død om. Akk o ve! Men historien ender ikke her. Giselle vandrer videre til det hinsidige, hvor hun treffer likesinnede.

Scenografiskisser til Giselle fra 1910, av Ballet Russes

Heksemobb
Mye av balletten Giselles popularitet skyldes overnaturlige elementer. I akt to møter vi nemlig en gjeng hevngjerrige men uimotståelige jomfruer ikledd lange hvite tutuer.  Disse gjenferdene har vært så uheldige å valgt svikefulle menn og dermed falt døde om før bryllupsdagen sin. Uflaks! Wiliene, disse døde, bevingede skyggevesenene stammer visstnok fra slavisk folklore, og kan minne om den norske Huldra. De ramler ut av gravene ved midnatt, retter på tutuen som har blitt fuktig i skjørtekanten, og danser rundt i den dunkle skogen. Det er fuktig, kaldt, her vokser siv og sørgepiler. Månen står opp og wiliene er ute på jakt. De lokker til seg mannfolk som har forvilla seg inn i skogen, de vil danse dem inn i døden. De er som en heksemobb som tar loven i egne hender, ute etter hevn på alle menn. Williene er sagt å ha en slags møll-aktig kvalitet over seg, de er som underjordiske gudinner, en heksete slektning av den greske furia (Erinyer) bare vakrere, mer støvete. Sally Banes skriver i Dancing Women: Female Bodies Onstage, at wiliene på 1800-tallet minnet folk om demonstrerende revolusjonære kvinner, (disse ble også omtalt som furier) men også en slags anti-nonne, seksuelt frustrerte frøkner ute på et ukristelig oppdrag, ukontrollerbare kvinner som representerte en seksuell og politisk trussel. Dada Masilo har uttalt hennes fascinasjon for balletten Giselle, skyldes wiliene. For Masilo dreier stykket seg om å få hjertet sitt knust, og om hevn.

I sørafrikansk historie (og forsåvidt nåtid) finner man sangoma, en sørafrikansk helbreder og kanal mellom den fysiske verden og det hinsidige, de er ofte kristne og kombinerer bønn og bruk av urter.  I Sør-Afrika er det vanlig å oppsøke en sangoma for hjelp. Masilo mener at denne delen av kulturen er tabuisert. Sangomaene blir ofte beskyldt for å være heksedoktorer. I Masilos versjon av Giselle er det en slik sangoma som er sjef for wiliene. I mer tradisjonelle oppsetninger heter sjefen for denne heksete gjengen Myrtha, og lar seg ikke pelle på nesen. Hun beskrives som en blek type, dansende i stjernelyset, med blå øyne, fjeset er gjennomskinnelig hvitt - som alabast. En erotisert hvit kvinnekropp med andre ord. Hun tar Giselle opp i det gode selskap, men det er ingen kjære mor for nykomlingen. Først tar wiliene knekken på den irriterende Hilarion, og senere tvinger Myrtha Giselle til å danse en forførerisk, men dødelig dans for den angrende hertug Albrecht. Han ber for sitt liv, men Myrtha gir ikke ved dørene. Albrecht virker å være i seriøse problemer, men som ved et trylleslag beskytter Giselles kjærlighet hertugen fra den visse død. Magien er brutt og Giselle kan returnere til graven hvor hun får hvile i fred, etter hun har fått overbevist Albrecht om at han må se å gifte seg med hertugens datter, Bathilde. I moderne versjoner ser vi ikke noe mer til Bathilde, og Albrecht enten A) dør, B) besvimer eller C) gråter. Trist blir det, åkke som.

Fra Giselle fra Dutch National Ballet - Foto: Angela Sterling

Kvinnelig seksualitet
Så. Hva handler egentlig denne balletten om, og er den noe tess? Giselle tar opp middelklassens angst rundt kvinnerollen, ekteskapet og seksualitet på midten av 1800-tallet. Den vakre Giselle ofrer seg selv for mannen i et hierarkisk bondesamfunn. Den opprinnelige balletten viser undertrykking av både kvinner og bondestanden, men gjør lite for å problematisere det. Moralen er: alle må finne seg en partner. Ellers dør du! Kanskje kan balletten også leses som en slags skremselspropaganda for kjærlighetssyke ungdommer. Hold dere inne om kveldene ellers går dere det ille! Så har også Giselle blir kalt “the ballet we love to hate”. Danseteoretiker Jody Brumer forklarer hvordan første akt generelt byr på mye å moralisere over, og tydelig viser at Giselle er et offer. Men i akt to er det vanskelig å skille mellom skurk og offer, Myrtha lager sine egne regler, i skogen er det hun som regjerer. Brumer stiller dermed på siden av deler av den marxistiske og feministiske kritikken som er blitt retta mot Giselle. Susan Manning er inne på tanken om at Giselle kan ses med feministiske briller, men ender opp med å argumentere for at den koreografiske strukturen undergraver denne lesningen og heller gjeninnsetter posisjonen til den mannlige hovedrollen. Det er duettene mellom Giselle og Albrecht som er viktige i koreografien, dermed ønsker vi som tilskuere oss at det skal gå bra mellom de to. Manning skriver at det er en fristende tanke at kvinnelige tilskuere i 1841 satt og heiet på wiliene heller enn Albrecht. Men i 2017 heier vi kanskje på heksene? 

Litteratur:
Sally Banes Dancing Women: Female Bodies Onstage
Jody Brumer Redeeming Giselle: Making a Case for the Ballet We Love to Hate
Susan Manning Ecstasy and the demon: the dances of Mary Wigman

Giselle, 4.–7. mai

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus