Fusjonerte og eksploderte!

Norske dansekunstnere deler sine sterkeste Ultima Vez minner.

What the Body does not Remember 1987 - Foto: Danny Willems

Liv Hanne Haugen:
Mitt beste Ultima Vez minne var da vi spilte forestillingen In as Much As Life Is Borrowed på Theatre de la Ville i Paris fem dager på rad for fulle hus (1000 seter red. anm). Musikken til stykket var spesialkomponert av Marc Ribot, en sykt god musiker/gitarist og komponist fra New York som blant annet har jobba med Tom Waits og John Zorn. Stykket turnerte mye og vanligvis spilte vi jo musikken av ‘på bånd’, men i anledning Paris greide Wim å få hele bandet til Marc med seg; fem av de beste musikerne - tromme, klarinett, piano/synth, gitar og double base. Det var en helt vanvittig energi på scena hvor livemusikk og dans fusjonerte og eksploderte. Vi fikk stående applaus hver kveld, og hadde det overmåte artig utover de sene nattetimer med hverandre etter forestillingen. Først langt utpå natta var adrenalinet såpass rolig at det var mulig å sove…!

Liv Hanne Haugen

Liv Hanne Haugen

Liv Hanne Haugen er dansekunstner bosatt i Tromsø. Utdannelse fra London og Amsterdam med lang erfaring som danser fra Belgia (Wim Vandekeybus, Pierre Droulers) og Norge (Stellaris DansTeater). Laget egne koreografier siden 1996, hvor hun knytter til seg samarbeidspartnere fra de fleste andre kunstfelt.

Foto: Marco Caselli

Un-Magritt Nordseth:
I 1991 dro jeg til ImPulsTanz i Wien for å delta i en 10-dagers workshop med Wim Vandekeybus. Jeg var gravid i tredje måned med mitt første barn. Det var ti dager i en stor idrettshall spekket med samtaler, filmvisninger, mesterklasser og trening.  Mye trening. Måten Wim arbeider på er veldig fysisk. Han baserer seg på fysiske lover; mye kast og fall. Det var faktisk så fysisk at jeg ikke turte å være med! Jeg satt i 10 dager med ryggen mot veggen, vernet min gravide mage og så på det hele. Lærte masse! Jeg fikk også en samtale med han på tomannshånd - det gjorde inntrykk. 





Um Vignett

Un-Magritt Nordseth

Un-Magritt Nordseth er koreograf og dansekunstner. Utdannet ved Statens balletthøgskole,  Martha Graham School of Contemporary Dance, New York og i London. Hun er nå inne i sitt andre åremål som kunstnerisk leder for Dansens Hus. 

Foto: Octavio Iturbe
Heine Avdal

Heine Avdal

Heine Røsdal Avdal er en norsk koreograf, danser og videokunstner bosatt i Belgia. Han utdannet ved Statens Balletthøgskole (KHIO) og P.A.R.T.S i Brussel.


Heine Avdal:
Mitt sterkeste minne må være fra What the body does not remember, hvor de kaster murstein høyt opp i luften. Mens mursteinen er i oppe luften løper de rundt i sirkel, og fanger den rett før den faller i hodet på andre dansere.


Foto: Danny Willems
738D4Cfca208Fd24C93E01C555C7F6B6 L

Gry Kipperberg

Dansekunstner Gry Kipperberg er utdannet ved Statens Balletthøgskole og Merce Cunningham Studio, New York. I 1999 dannet hun kompaniet Wee med  koreograf Francesco Scavetta, hvor hun siden har hatt sitt hovedvirke som danser og produsent.

Gry Kipperberg:
Marius Kjos og jeg skulle se forestillingen The messenger of bad news på The Kitchen, New York høsten 1989. Og så var det utsolgt…… men tilfeldigvis traff jeg en fransk jente jeg kjente som hadde en ekstra billett. Den forestillingen endret mitt syn på scenekunsten, og ga meg et nytt syn på hva dans kunne være. Danserne tok så mye risiko, de hoppet, kastet seg mot hverandre og det var så mye spenning. De snakket sitt eget morsmål i forestillingen. Det var en nordmann med (Nicolas Julian Crow Græsvig), og et eldre par som satt ved siden av meg spurte hverandre ”is it Swedish?”, og jeg var full av barnslig stolthet og brøt inn ”no, it´s Norwegian”. Jeg ble veldig revet med av forestillingen og husker at jeg kom løpende hjem i fyr og flamme. Det var blandingen av det teatrale og det fysiske, jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det. Jeg husker jeg sa til Marius etterpå: ”de var så vanlige”. For danserne var så dagligdagse på scenen, de gikk helt naturlig innimellom alle kastene. 
Like etter lå videodokumentasjon av forestillingen på biblioteket på The Lincoln, så Marius og jeg gikk dit sammen for å se forestillingen på film. 

Marius Kjos

Marius Kjos

Marius Kjos er førsteamanuensis i dans/samtidsdans, og har sin utdannelse fra Ballettakademien i Gøteborg, Statens Balletthøgskole og Martha Graham School of Contemporary Dance i New York. 

Marius Kjos:
Min historie starter der Gry sin slutter. Hun hadde sett The Messenger of Bad på The Kitchen og 3 måneder etterpå vi gikk til Lincoln Library for å se opptak i deres videoavdeling. Jeg husker godt hvordan vi ble plassert i noe som lignet en besøksboks i et amerikansk fengsel, med glassvegg mellom oss og videoen. Bibliotekaren puttet inn en diger Amerikansk Beta kassett....Å endelig få se det Gry hadde beskrevet tre måneder tidligere var så overveldende, selv på video, at jeg holdt på å falle av stolen og slå hodet i glassveggen mellom oss og videoen!
Noen måneder etterpå var jeg tilbake i Norge, jeg møtte Ingun Bjørnsgaard som sa jeg burde gå til Verdensteatret som trengte en mannlig danser til sitt nye stykke. Etter å ha deltatt på en prøve spurte de hva jeg tenkte. Jeg responderte med at jeg syntes det hadde mange likhetstrekk med noe jeg hadde sett i New York av Wim Vandekeybus med gruppen Ultima Vez. Lisbeth Bodd ble helt i fyr og flamme og sa: ”du har jobben, du har jobben!!!” Hun hadde vært i Belgia på studieopphold, og fått med seg den nye bølgen av scenekunst som kom derfra, blant andre Wim.

Så den første jobben jeg fikk i Norge var altså ikke pga kvalifikasjoner, men fordi jeg visste hvem Wim var......han skaffet meg indirekte min første jobb! 

Revival: In spite of wishing and wanting, 16.–18. september 2016

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus