Fransk traver

14 år gammel flyttet dansekunstner Caroline Eckly hjemmefra for å forfølge drømmen. Veien gikk via småkompanier, frilansing i Paris og sju år i Tyskland. 

Foto: Helge Hansen
Hva er det beste ved å være danser?
Først og fremst syns jeg vi er enormt heldige som har muligheten til å leve av noe vi virkelig elsker og trives med. I et kompani som Carte Blanche verdsetter jeg at vi arbeider i produksjoner med stor bredde, og at vi møter nye og ulike kunstnere fra produksjon til produksjon. Det gir meg muligheten til å stadig utvikles og utfordres.
Hvor startet du din karriere?
Min første profesjonelle kontrakt fikk jeg med Ballet du Capitole i Toulouse i 1998, som klassisk ballettdanser. Ganske raskt erfarte jeg at jeg savnet å være medskapende og ha et større ansvar i produksjonene. Og tok valget om en overgang til samtidsdansen. Jeg arbeidet som freelancer i Paris noen år, før turen gikk til Tyskland og Nürnberg Staatstheater hvor jeg ble i 7 år. Dette var et repertoirkompani hvor vi jobbet med forskjellige koreografer, ikke ulikt slik Carte Blanche jobber i dag. Jeg kom til Bergen og Carte Blanche i 2008
We are here together med Carte Blanche - Foto: Helge Hansen
Hvordan er turnélivet? Er det bare moro eller også krevende?
Jeg syns det er veldig moro, men jeg er også småbarnsmor, så det kan by på praktiske utfordringer noen ganger. Men det er jo et privilegium å få reise så mye, og kunne vise vårt arbeid over hele verden. Det gir så mye mer mening å arbeide med kunst, når vi vet at det skal nå langt og presenteres for en stor bredde av publikummere. Jeg er også veldig glad i å tilbringe tid med mine kolleger. Vi er jo et relativt lite kompani, og vi kommer tett på hverandre gjennom arbeidet. De er blant mine nærmeste venner, og mennesker jeg er komfortabel rundt. Jeg har aldri følt at jeg trenger å bevise noe, og alle er veldig støttende. Vi deler gleder og sorger, spiser middager sammen og henger myye på flyplasser..
Har du noen gang angret på at du ble danser?
Ikke nå lenger… haha.. Nei, jeg har ikke det. Men altså.. jeg mistet jo på mange måter mine tenåringsår for dansen. På den tiden var det nok en indre kamp jeg kjempet med meg selv, og for å være ærlig tvilte jeg nok en liten periode. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 14 år for å kunne følge drømmen min. Så det var selvfølgelig tøft, men samtidig var det mitt eget valg. I dag føler jeg meg bare veldig heldig og angrer overhodet ikke! Men det var jo ikke sånn at hele denne reisen var supersmooth heller.

We are here together, 22.–25. september 2016

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus