Framtida er det viktigste vi forvalter

Barn og voksne sammen på scenen gjør danseforestillingen Future både energisk, bølgende og følsom. Samspillet med barna er eventyrlig bra.

Foto: Erik Berg

Ina Christel Johannessens Future hadde urframføring i Dansens Hus torsdag. Spennet er stort mellom den lekne starten og den dirrende urovekkende av­slutningen. Opplevelsen prikker i huden og blir liggende i under­bevisstheten som en varme. 
Mens publikum kommer inn, er de sju medvirkende barna i full aktivitet på scenen. Sammen med danseren Line Tørmoen varmer de opp både seg og oss. Når de lekne bevegelsene nesten umerkelig glir over i selve fore­stillingen, sitter vi med smil om munn og myke hjerter.

Speiling. Barna kobles i starten til hver sin voksne danser. Gjemt bak deres større kropper prøver barna å gjøre alt som de voksne gjør, til et visst punkt. Men når musikken skifter form og brått blir hamrende rytmisk, spretter de fram og har sine egne beve­gelser, hver på sin måte. Det ska­pes et bilde av voksenlivet som noe stivnet og bastant, mens bar­na er frie og utforskende. Men de er også trygghetssøkende, og en av de gripende sekvensene i forestillingen er når barn klyn­ger seg til den voksne, som ikke gjengjelder nærheten, men for­søker å gjøre seg fri.

Samspill. Det er flere slike sterke øyeblikk gjennom den halvannen times lange forestil­lingen. Måten Ina Christel Johan­nessen og danserne har jobbet med barna på, er simpelthen eventyrlig bra. De framstår sam­tidig både som små dansere og som de «vanlige» barna de er. Vi vet at for barn kan lek være stort alvor, men likevel – her er inn­levelsen så intens og utfordrin­gene så skiftende over så lang tid, at de har mange anledninger til å falle ut av konsentrasjonen. Det er nydelig å se samspillet mellom de voksne danserne og barna, hvordan det preges av respekt og forståelse.

Mye liv. Fremst på scenen er et stort gulv med noe som lig­ner planker rustikt malt i turkis og svart. Bakerst ser vi en åpen konstruksjon med fire rom, ulikt utstyrt. Det er enkelt, men vir­kningsfullt og gir koreografen mye å spille på. I tillegg skaper lyset stor variasjon og mye liv. Stemningsfulle silhuetter blir brått nærgående når lyskas­terne flerrer dem opp, eller tan­kefullt belyser dem fra sidene. Noen ganger foregår det så mye samtidig på scenen at vi må velge fokus, og slik blir det også et bilde på livet. 
Musikken er spesialkompo­nert for denne forestillingen av belgieren Bram Bosteels. Dve­lende klanger og tunge eller dri­vende rytmer er i god balanse. Lydbildet er for det meste varmt og åpent. Det setter vi pris på, når temaet er intet mindre enn «framtida».

Passe konkret. Omtrent midt­veis i forestillingen inntreffer et parti som kan oppleves litt unød­vendig langt, men ellers er det god driv og fin veksling mellom ulike stemningene og assosia­sjonsbildene. Koreografen gir oss passe mye konkret å tygge på, og rikelig med dansens eget abstrakte formspråk, som taler sterkere til hjertet enn til hjer­nen. De to snakker uansett ofte sammen, og slik gjør det sin virk­ning lenge etter at applausen har lagt seg.
Man kunne lure på hvordan en så mangslungen forestilling skulle ende, om Johannessen ville klare å samle alt opp i et klimaks. Men det gjør hun så det søkker i oss. Det er sterkt å se de tillitsfulle, fullstendig avslappe­de barna bli båret omkring. Men det er enda sterkere å se det ene barnet som selv må finne sin vei, i anspent alvor på tå hev inn i framtida. 
Vi går ut, minnet om at fram­tida er det viktigste vi forval­ter, og at ingen minner oss mer effektivt om det enn barn. Hva gir vi dem og hvor åpne er vi for hva de gir oss?

nydelig å se samspillet mellom barna og de voksne danserne

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus