Fra NTNU til Operaen

Gjennom utforskning av karibisk og afrikansk dans har Tabanka utviklet en egen teknikk kalt Talawa-teknikken. 

Wolman Luciano (f. 1991, Den dominikanske Republikk) har bakgrunn både fra NTNU i Trondheim og som Principal Grand Master Dancer fra Tabanka School.

Du har en utdannelse fra NTNU blant annet, fortell litt om denne.
Jeg gikk der var fra 2011 til 2012. Tabanka hadde et samarbeid med NTNU der vi skrev et helt pensum for at vi som dansere skulle få formalisere vår kompetanse. Det var på fakultet for dansevitenskap i Trondheim. Vi gikk inn og forandret på noen moduler som gjorde det mulig å se på afro-karibisk påvirkning på 1900-tallsdans.
Var det alltid Tabanka som var aktuelt, eller kunne du for eksempel tatt en klassisk utdannelse?
Tabanka var det riktige valget for meg, og hadde de elementer ved seg som jeg kjente igjen fra min egen kultur. Det var et sted jeg fikk lov til å utvikle meg selv. Jeg respekterer alle dansesjangre, men jeg kommer fra en karibisk kultur og for meg var det riktig å velge Tabanka.
Hva gjør det med deg å stå på scenen foran et så entusiastisk publikum?
Det gjør meg jo først og fremst enormt glad. Det gir meg glede å vite at den jobben jeg har gjort betyr noe for mottakeren, eller publikum. En gang på Dansens Dager, kom det en liten gutt bort til meg og spurte om han kunne bli med og danse. Da tenkte jeg at det vi gjorde betydde noe, og at vi hadde nådd frem.
Foto: Tale Hendnes
Hvor er Tabanka om 10 år?
Da har jeg tatt over kompaniet og Thomas Talawa ligger på stranda i Bahamas.. haha. Nei, da driver vi vel kompaniet som vi gjør i dag. Vi har antakeligvis spredd oss mer utover og jobber kanskje mindre begrenset geografisk enn i dag. Det er mange talenter i kompaniet, så jeg håper vi blir en slags kreativ base der vi får utløp for mange kreative ideer, med dansen som felles samlingspunkt. Jeg vil fortsatt drive med dans, men gjerne bruke flere verktøy som lyd og bilde for å forsterke uttrykket.
Hva er det mest spesielle stedet dere har spilt?
Det tror jeg må være i Operaen. Det var spennende og nervepirrende. Det var stort. Da fikk jeg en wow-følelse, og jeg tenkte at nå har vi kommet langt med dansen vår og fått en større anerkjennelse for det vi gjør. Vi har vært på tilsvarende scener i utlandet, men aldri her hjemme. I Norge blir vi ofte dyttet inn i en sånn flerkulturell boks som ikke nødvendigvis er helt kompatibel med verken kunsten vår eller profesjonaliteten vår. Det er kanskje første gang vi har følt at vi ble tatt på alvor som profesjonelle dansekunstnere her hjemme. Vi har kanskje forholdt oss mer kunstnerisk til det britiske publikummet, mens det norske er ganske annerledes, så det at vi kom inn på Operaen, var jo en stor anerkjennelse for oss alle.
icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus