For at himmelen ikke skal falle ned

Brasilianske Lia Rodrigues tar utgangspunkt i Amazonas-indianernes visjoner, og presenterer en suggererende fabel som går til hjertet av Brasils og maraverdens problemer.

Foto: Sammi Landweer

Lia Rodrigues er en av de store navnene på Brasils dansehimmel. Etter en karriere på førti år som danser og koreograf, og et utall av priser og utmerkelser, gjester hun Oslo med forestillingen For at himmelen ikke skal falle ned. Den ble nylig kåret til årets beste danseforestilling i Brasil.

Undertrykkende diktatur 
Lia Rodrigues vokste opp i São Paulo under militærdiktaturet. Det var en tid med mye motstand og mange motsetninger. På begynnelsen av 1970-tallet, mens hippietiden blomstret, var diktaturet inne i sin mest undertrykkende periode. Lia studerte historie på universitetet og for henne var det umulig å ikke engasjere seg.

- Det har vært der siden begynnelsen. Det er et prinsipp som menneske, som borger, ikke bare som kunstner. Brasil er et samfunn med ekstrem urettferdighet, med rasisme og sexisme. Selv ble jeg født med mange privilegier, oppvokst i en hvit middelklassefamilie i São Paulo. Jeg føler jeg må bidra med hva jeg kan.

Bakgrunnen fra de alternative dansemiljøene i São Paulo på 70-tallet har også formet hennes syn på dansens rolle i samfunnet. Gjennom hele karrieren har hun vært opptatt av kontekst, av verdenen rundt kunsten og kunstnerne. Kunsten kan ikke separeres fra det samfunnet den er en del av.

- Det har også vært med meg i dansen hele veien. Vi spurte oss alltid om hvorfor vi danset og for hvem. Hva er meningen med det vi holder på med?

Voldsutsatt favela
Etter noen år som danser i Europa, flyttet Lia Rodrigues tilbake til Brasil og Rio de Janeiro. I 1990 grunnla hun kompaniet som bærer hennes navn, Lia Rodrigues Companhia de Danças. To år senere startet hun opp festivalen Panorama, Rio de Janeiros viktigste dansefestival, der flere norske kompanier har opptrådt gjennom årene.

- Det første tiåret hadde ikke kompaniet noe fast tilholdssted. Men tidlig på 2000-tallet ble vi med på ombyggingen av et gammelt hus i sentrum av Rio. Der holdt vi til i noen år, før vi på ny ble nomader. Det var da muligheten i Favela da Maré dukket opp.

Favela er det brasilianske ordet for slum og fattigområder. Rio de Janeiro er beryktet for dem, der de strekker seg oppover de vakre fjellsidene i sentrum. Men de fleste favelaene befinner seg lenger ut, i de ikke like pittoreske områdene nord i byen. Favela da Maré er en av dem, og mange nordmenn har sannsynligvis kjørt forbi den på vei til eller fra den internasjonale flyplassen i Rio. Favela da Maré har 135.000 innbyggere, men hadde ikke et eneste rom for kunst.

- Jeg ble invitert dit av organisasjonen Redes da Maré som jobbet i favelaen. Vi ønsket å få til en dialog mellom dansen og organisasjonens sosiale prosjekter, og sammen fant vi en gammel, forlatt lagerbygning. Vi pusset den opp, flyttet kompaniets produksjonsprosesser dit og startet med gratis undervisning i dans for lokalbefolkningen. I 2009 innviet vi kunstsenteret Centro de Artes da Maré, som også er kompaniets base.

- Hvordan har dette påvirket deg og ditt arbeid?

- Det forandret meg fullstendig. I dag er alt jeg gjør gjennomsyret av favelaen. Favelaen er et sted som er i konstant endring, det er ingen forutsigbarhet som i Europa, der du alltid vet hvordan ting fungerer – som for eksempel å ta T-banen fra A til B. I favelaen må du reorientere deg hele tiden. Jeg bor sør i Rio (de velstående delene, journ. anm.) og jeg synes det er utrolig hvor fullstendig forskjellig en favela er organisert. Favelaen er veldig intens, det er alltid mye som skjer samtidig og lydnivået er konstant veldig høyt. Alt er oppe til forhandling. Det tvinger deg til å være kreativ og fleksibel hele tiden, og det krever en voldsom konsentrasjon. Jeg tror disse erfaringene skriver seg inn i kroppene våre og i vårt kreative arbeid på en eller annen måte. Men når det er sagt… I dag er det umulig å skille det ene fra det andre. Jeg er i favelaen daglig, det er blitt hverdagen min. I dag tenker jeg ikke så mye på det.

På kunstsenteret har de nå startet opp et ungdomskompani som setter opp egne produksjoner. De unge dansene får mulighet til å trene sammen med Lia Rodrigues’ kompani. Flere av dagens dansere i hovedkompaniet kommer fra favelaen.

- I forrige uke hadde vi prøver mens det foregikk en skuddveksling i nærheten. Dette er ikke noe vi opplever på avstand, det endrer livet ditt.

I forrige uke hadde vi prøver mens det foregikk en skuddveksling i nærheten. Dette er ikke noe vi opplever på avstand, det endrer livet ditt. - Foto: Sammi Landweer

Militær okkupasjon under OL
For ett år siden var Rio de Janeiro vertskap for sommer-OL.  

- Et OL er en veldig kortsiktig måte å tenke byutvikling på. Det er helt feil prioritering. Folk flest bor ikke der investeringene kom, folk flest trenger skoler, sykehus og infrastruktur, slike ting som binder samfunnet sammen. De stratosfæriske OL-kostnadene kom ikke befolkningen til gode.

Et av de mest profilerte tiltakene for å sikre den såkalte «arven etter OL» var å rydde opp i favelaene rundt bysentrum og bygge idrettsanlegg. Metoden var å skremme vekk narkobandene som regjerte, sende inn spesialtrente, fredsbevarende politistyrker, kjent som UPP, og investere mer i sosiale tiltak og grunnleggende infrastruktur. Kort sagt å inkludere favelaene med resten av byen, og sørge for at stat og kommune var ordentlig til stede med grunnleggende tjenester. Mange steder lyktes Rio i perioden fram mot OL, men i dag er satsingen i vanry på grunn av manglende ressurser og stadig flere voldelige sammenstøt mellom UPP-styrker og kriminelle. Ikke sjelden blir uskyldige forbipasserende drept eller skadd i politiaksjoner, og noen ganger blir vanlige folk trakassert og fengslet, til og med bortført og drept av politiet.

- Hele UPP-satsingen har grunnstøtt. De har ikke klart å gjennomføre det som var tanken: mindre politi og mer investering i samfunnet. I Favela da Maré kom det aldri slike politistyrker. Favelaen var okkupert av militære styrker både under OL 2016 og fotball-VM i 2014.

Demokrati i krise 
I dag, etter tjue års opptur, er Brasil inne en dyp politisk og økonomisk krise. Arbeidsledigheten er rekordhøy, økonomien krymper og i fjor ble den valgte presidenten Dilma Rousseff kastet etter en tvilsom riksrettssak. På toppen av det hele rulles verdens største korrupsjonssak opp. Hundrevis av milliarder av kroner er borte, og mange av landets mektigste politikere og næringslivsledere er fengslet. Regjeringen til den nye presidenten, Michel Temer, bestod utelukkende av hvite, rike, middelaldrende menn, og høsten 2016 forsøkte de å legge ned kulturdepartementet. Brasils kunstnere protesterte høylytt. Lia Rodrigues var blant dem.

- Brasils demokrati er i krise akkurat nå. Jeg gjør hva enhver bevisst borger burde gjøre, jeg protesterer mot den illegitime president Temer. Riksrettssaken var et forkledd kupp, og nå river den nye regjeringen ned mye av det vi har bygd opp i Brasil de siste årene. Men det er klart, av og til føler jeg meg helt lost. Hvordan skal vi klare å gi de unge håp i en slik situasjon? Men så er det ofte de unge som gir meg håp, med den enorme skapertrangen og kreativiteten de har.

- Hvordan påvirker dagens krise kunstnerne i Brasil?

- Alt er blitt mye vanskeligere. Det har aldri vært enkelt, selvfølgelig, vi har alltid måtte kjempe for plass, anerkjennelse og penger. Nå er alle offentlige kraner skrudd igjen. I år har Rio kommune droppet å utbetale stipender som allerede var tildelt og prosjektstøtte som allerede var innvilget. På delstatsnivå er det null å hente, det samme på nasjonalt nivå. Noen private kilder finnes fremdeles, og for min egen del bidrar de internasjonale turneene til å finansiere arbeidet mitt i Brasil. 

Planene for etterbruk etter OL var gode, men dessverre ble mange av dem aldri realisert. OL ble et mega-arrangement med en mega-regning som folk flest nå må betale. I dag er delstaten Rio nesten konkurs, og lærere og politifolk får ikke utbetalt lønningene sine ordentlig. Mange av idrettsanleggene, blant annet Maracanã - det legendariske fotballstadionet - står og forfaller. En rekke politikere og næringslivsledere er fengslet, mistenkt for omfattende korrupsjon i forbindelse med byggearbeidene. - Foto: Mario Tama

Èn og samme verden!
Forestillingen For at himmelen ikke skal falle ned er en undersøkelse av ritualer. Den henter sin tittel fra en ledende urfolksleder og sjaman i Amazonas, Davi Kopenawa Yanomami. Ifølge yanomami-indianernes verdenssyn holder himmelen på å falle ned på grunn av alle skogbrannene, all forurensingen og all avskogingen i Amazonas. Yanomamiene strever med å holde ødeleggelsene på avstand og for å holde himmelen oppe, ikke bare for sin egen del, men for hele verden. På spørsmål om hva som er broen mellom yanomamienes himmel og vår urbane verden, kommer det spontant fra Lia Rodrigues:          

- Det er ingen bro! Det er én og samme verden! Yanomamiene holder himmelen oppe for oss alle.

For mange kan slike utsagn lukte av new age og overtro, men dagens klimavitenskap bekrefter argumentet. Avskogingen i Amazonas har allerede ført til store endringer i klimaet i Sør-Amerika. Den har bidratt til ekstreme tørkeperioder i Sør-Brasil og store flommer andre steder.

Forskningen viser at det finnes regelrette himmelelver over Amazonas - gigantiske systemer av fuktige luftmasser som fraktes fra regnskogen og sørover til Argentina, Uruguay, Paraguay og Sør-Brasil. Mindre skog i Amazonas betyr mindre fuktighet i lufta, og følgelig mindre regn i områdene som er Sør-Amerikas kornkamre. Når vi samtidig vet at regnskogen er aller best bevart på indianernes områder, er det faktisk slik Davi Kopenawa Yanomami sier, indianerne holder himmelen oppe for oss alle. 

Utforskning av ritualer 
Etter å ha sett forestillingen på video satt jeg igjen med flere sterke og til dels motstridende følelser. Jeg så fellesskap og utenforskap, nærhet og distanse, styrke og sårbarhet. Jeg spør Lia om det er bevisst.   

- Nei, vi har ikke jobbet med en intensjon om motsigelser. Din oppfattelse er basert på dine erfaringer, hver og en vil se sine ting. Vi har jobbet rundt ideen om ritualer, og danserne har vært medskapende hele veien. Vi satt med mye materiale og strevde faktisk med å finne en god struktur for forestillingen. Men da det nærmet seg premiere kjørte vi en hel gjennomgang, og da bare satt det.

Lydbildet og nakenheten i forestillingen, i tillegg til de mange ganger dyreaktige bevegelsene, gir inntrykk av noe organisk, nesten primitivt og brutalt. Jeg mener også at jeg så spor av brasilianske urfolks danser og rytmer.Lia forklarer at det er mange ulike typer dans i bevegelsesmaterialet, det er afrikanskinspirert, det er brasiliansk folklore, det er til og med en piruett fra balletten.

- Det er en miks, en blanding, som selve verden, avslutter hun.

- Vi danser til rytmen av maskinpistoler og biler, helikoptre og sirener, vi danser i regn og storm og brennende sol. Vi danser for å bevege lufta og for å ekspandere, for å drømme og besøke mørke steder. Vi danser for å bli ildfluer, for å bli svake og for å holde ut. Vi danser for å finne en måte å overleve på.

Leira

Torkjell Leira

Torkjell Leira er samfunnsgeograf og forfatter og har gitt ut boka «Brasil – Kjempen våkner». Han har også bakgrunn fra capoeira og nysirkus og har bl.a. jobbet med Lise Nordal, Frikar og Den Norske Opera & Ballett. Nå arbeider han med norsk-brasiliansk forskningssamarbeid på Universitetet i Oslo, driver nettstedet www.BrasiLeira.no og skriver på en bok om Amazonas.

For the Sky not to fall, 8.–10. september

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus