Fokuserer alltid på det neste skritt

Den ungarske danseren Emese Cuhorka trengte bare å se på bygningen til Ballettakademiet i Budapest før hun bestemte seg for å snu. Men dansen forlot henne ikke, den tok bare en annen form. 

Hvem er du?
Jeg er en samtidsdanser, lærer og koreograf. Jeg er uredd i utprøving av nye ting, selv om jeg vet jeg kan risikere å feile og bli hjelpeløs. Jeg syns ingen dager er spesielle, unntatt jul, og den varer i 3 dager. Lukten av en teaterscene får meg til å smile. Det er uungåelig at kroppen min kan bli gjenstand for sexsisme. Når jeg ikke beveger meg eller om jeg beveger meg for mye, føler jeg meg ikke bra. Hele byen er min arbeidsplass. Hver natt er jeg bevisst på mykheten i sengen min, i motsetning til linoleumen på gulvet.

Hva er din profesjonelle bakgrunn?
Jeg avsluttet studiene på Budapest Contemporary Dance Academy i 2011. Som amatør brukte jeg mye tid på improvisasjon og eksperimentelle bevegelsesideer og ledet amatørbevegelsesgrupper. Som en profesjonell kunstner har dette eksperimenterende instinkt forvandlet seg til en holdning som er helt fristilt for dømmekraft og formelle begrensninger. Koreografen Adrienn Hóds tilnærming til bevegelse, dans, kropp og personlighet, kroppens ulike praksiser, interaksjoner og forestillinger, samarbeid med teatre, bevegelses- og relasjonskreftene utviklet med László Fülöp siden 2009 og omfortolkning av sub -kulturer med Csaba Molnár, har alle hatt en dyp innvirkning på meg. Jeg har jobbet med kompaniet Hodworks i 10 år der tre av forestillingene våre er valgt ut i Aerowaves nettverket. Fire forestillinger jeg har samarbeidet om har også mottatt Rudolf Laban Award.

Hvordan begynte du med dans, og hva uttrykker dansen som konvensjonelt teater ikke gjør?
Før jeg lærte å snakke improviserte jeg endeløse sanger, og danset mye til all slags musikk. Siden jeg ikke hadde noen andre referanser, var jeg totalt fri og ikke selvkritisk til det jeg gjorde. Jeg trengte ikke et speil eller publikum, det føltes bare riktig å bevege seg og erfare det. Jeg kommer fra landsbygda og derfra tok moren min meg med til Ballettakademiet i byen. Jeg så på bygningen, snudde og dro hjem igjen. Det var en god beslutning. Jeg ville ha et normalt liv, jeg ønsket å være lærer, selv om det ikke er akkurat det jeg er i dag. På Iván Angelus danseskole fant jeg et sted hvor alt virket kjent, og jeg føler det samme om menneskene jeg jobber med. Jeg fokuserer alltid bare på neste trinn, litt som gatefeieren i Momo av Michael Ende. Ett trinn, feie, trinn, feie. Jeg ser ikke opp for å se hvor jeg er på vei så lenge jeg nyter hvert trinn og så lenge jeg responderer på de med glede.

Unknown 1

Emese Cuhorka

er aktiv både som danser, scenisk utøver og lærer. Hun fullførte dasestudier ved Budapest Contemporary Dance School i 2011. Hun har vært medlem av HODWORKS i åtte år. 

Hvordan var prosessen å jobbe med forestillingen Your mother at my door?
Da jeg jobbet i studio med László Fülöp lot vi ideene vi tok med oss ta form gjennom vår tilstedeværelse. Vi tenker alltid i bevegelser, uansett hva vi snakker om eller diskuterer, prøver vi det ut i en fysisk bevegelse, siden bevegelsen gir rom for så mye som ikke er mulig å finne på forhånd eller å identifisere. En øvelse er en kontinuerlig dialog mellom oss, med kroppen, med følelser, musikk og ord. Så til denne forestillingen tok vi komponisten Dvořák inn i dialogen, så "samtalen" og praksisen gikk videre mellom oss tre, László, Dvořák og meg . Vi brukte New World Symphony som om det hadde vært vår idé, som om det hadde blitt skrevet der og da. Men - som å jobbe med en moderne komponist - ved redigering og ulike musikalske tolkninger spurte vi Dvořák om variasjoner, repetisjoner, utelatelser og overdrivelser av det originale verket. Vår tilnærming i forhold til musikken og bevegelsen, var at vi ville sette søkelys på de mest skjulte øyeblikkene, atmosfærene og situasjonene. Gjennom sin evne til å markere teater har du friheten til å bruke hvilken måleenhet som helst. Vi hengir oss selv i forstørrelser av det små uten å forårsake skade.

Hva tenker du når du danser?
Hvis du er veldig interessert i et felt og nyter det, vil det omfavne deg og andre vil også glede seg over å se det. Vi ønsker alle å føle oss trygge, følelsen når vi virkelig kan være oss selv i en sosial situasjon, når vi er helt fryktløse. Denne alliansen er mulig å oppleve i teatret, mellom utøveren og betrakteren, da teater er et beskyttet rom, hvor seeren kan oppleve alt uten selv å ha noe ansvar. Oppmerksomhet uten ansvaret for våre minutter. Som utøver elsker jeg dette engasjementet, absorpsjonen siden den mangler selvkritikk av meg selv. Jeg liker å glemme hvem jeg er og bare eksistere i et større rom for å komme nærmere noe. Kunst - som kunstner og tilskuer - er et ly der du kan finne finner tillit utover frykt, og der jeg kan hengi meg selv til noe annet, vil være en ren belønning. Det er et møte med ubegrenset antall ting. Jeg liker å gjøre feil. Det er som om det plutselig er rom for en endring i den store strømmen.

Du har vært utøvende danser I mange år nå- hvordan har du endret eller utviklet deg gjennom disse årene?
Gjennom egne feil, opplevelser, min fantasi, all form for trening, samtaler, mye bevegelser, mange forestillinger og kontinuerlig selvrefleksjon.

Hva betyr det for deg at forestillingen er valgt ut til å bli presentert gjennom Aerowaves- nettverket? 
Tilnærmingen til Aerowaves er en svært viktig forsikring om at hvis du gjør modig og troverdig kunst, gjør du noe verdifullt. Utover det faktum at støttestrukturen er godt konstruert, gir den deg stor impuls. Mange dansopptredener kan bli en del av den europeiske dansverdenen som ellers ville gå tapt på grunn av sjangerens flyktige karakter og den økonomiske situasjonen i enkelte land. Det er så bra at voksne innrømmer at det er flott å leke sammen, det er flott å le for oss selv og å ta oss selv seriøst også.

Your Mother at my Door, 15.–16. september

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus