Fleip eller fakta med Trond Viggo

Hvilken av nyrene trenger man egentlig, eller må man sexe for å få barn?

Faren setter navlen sin fast i egget, dette kalles samleie.

Hege Haagenrud har snakket med barn fra fire til tolv år om kroppen. Forklaringene på hvordan kroppen og de ulike organene vi har fungerer er mange og fantasifulle – fra ren fakta til ren fantasi.

Er ikke barns opplevelse av kroppen like sann som det de får presentert som fakta, spør Hege Haagenrud. Det at man føler hvordan noe fungerer kan være vel så riktig som hvordan det faktisk fungerer? Vi bygger forestillingen på fundamentet barnet selv kommer med. Vi skal ikke belære og fortelle hva som er riktig, men snur det rundt.

Er dette en forestilling med utgangspunkt i fri fantasi knyttet til anatomi?
Forestillingen tar jo egentlig for seg vranglære. Grunnlaget for teksten er barnas fantasi, men gjennom presentasjonen ved at en voksen leser det opp, oppleves det som fakta. Et mål med forestillingen er kritisk tenkning. Hva skal vi tro på? Hvor kritisk er man når en voksen presenterer noe som fakta? Det er egentlig essensen i forestillingen.
Barnas uttalelser skal ikke og blir ikke latterliggjort. De voksne ler mye av tekstene, men når det er flere barn enn voksne i salen så ler barna på helt andre steder enn de voksne. Barn syns ikke at andre barn er søte og morsomme, de syns ikke at uttalelsene er artige på samme måte som voksne. De lytter og tar det til seg, og det var også litt av tanken. Vi starter med rene faktatekster, og etter hvert tar barna mer og mer over. Jeg ble faktisk litt usikker selv etter hvert som jeg jobbet med tekstene på hvordan ting egentlig henger sammen. Man skal ikke være helt sikker på hva som er sant. Og i vitenskapens historie kan sannheten i dag som kjent være en utdatert lekse i morgen.

Hvorfor bruke dans knyttet til disse tekstene? Er det ikke mer nærliggende å tenke teater eller bok?
Dette er noe av det vanskeligste jeg har gjort! Å lage en forestilling om kroppen er på en måte å ta utgangspunkt i alt og ingenting på en gang. Fra å tenke at dette blir gøy og her er det uante muligheter fikk jeg en slags panikk. Tekstene er jo så fine i seg selv og hvordan skal vi kombinere dem med dans? Har dansen i det hele tatt en funksjon her? Men jeg liker altså å jobbe med tekst og har gjort det mye i tidligere forestillinger, og jeg mener at dans kan løfte en tekst. Teksten er grunnlaget for bevegelsene i denne forestillingen. Gjennom det barna sier om kroppen jobbes det fram et bevegelsesmateriale som løfter fram tekstene visuelt og fysisk. Gjennom dans kan man vise anatomi på en bedre måte enn tradisjonelt teater og ren tekst.

Hun forteller videre at det er Trond Viggo Torgersens stemme som formidler alle tekster, alt fra rene faktatekster til fri fantasi. Gjennom dette får tekstene en tyngde som er med på å gi forestillingen den tvetydigheten hun er ute etter. 
Det er en liten nostalgitripp for foreldregenerasjonen dette her. Trond Viggo, musikken  og det visuelle – alt peker litt mot tidlig åttitall. Rebekka Karijord, som nylig slapp et kritikerbejublet album, har laget musikken. Men vi har også med mye organiske lydeffekter som relaterer seg direkte til ulike organer og kroppsfunksjoner.

Hvordan er forestillingen bygd opp?
Når vi fikk lest inn tekstene med Trond Viggo, viste det seg at vi hadde altfor mye materiale. Vi måtte kutte veldig mye, og det er mange gullkorn som ikke fikk være med, dessverre. Vi har laget en slags dramaturgisk overbygning som følger to spor. På den ene siden har vi løpet fra neandertaletmannen til mennesket i dag, og så har vi løpet fra fødsel til død. Vi har prøvd å iscenesette ut fra ganske enkle bilder som at danseren er et foster inne i magen eller at de trekker ut ulike organer fra hverandre, til at de beveger seg til dynamikken i teksten eller at de agerer en handling som kan relateres til teksten. Vi har forskjellige innganger, så danserne lytter ikke til teksten bare på en bestemt måte.

Har du et favorittsitat fra forestillingen?
Oj, jeg har vel mange…men her er to! Liker godt dette: ”Faren setter navlen sin fast i egget, dette kalles samleie.” Så enkelt, og samtidig innmari komplisert. Eller dette om alderdom: ”Tennene blir råtne, og gule, det er ikke noe fint, de blir gule selv om du pusser dem. Det er tegn på at hele du bare råtner, du skal jo snart dø, og dette er bare begynnelsen på det, at du skal råtne, liksom, så når man skal dø, da har man råtnet opp for lengst.

Foto: Antero Hein

Anatomi for nybegynnere, 16.–19. mars

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus