Et kollektivt intervju: Marte Reithaug Sterud

-Om du kunne tatt med deg én person fra det norske dansefeltet på en øde øy, hvem hadde du valgt? Kunstnerkollektivet Lightness: Fleire stiller "litt" ledende spørsmål. 

Solveig Styve Holte: kva er dine tydelegaste interesser i arbeidet akkurat no?
Min tydeligste interesse i arbeidet akkurat nå er å undersøke forholdet mellom ulike rytmiske strukturer og ulikt fysisk materiale. Å undersøke hva slags type overskudd de ulike strukturene produserer, i egen kropp og i samspill med de andre, i form av ulike typer nærvær, kroppsligheter og blikk. Mer spesifikk enn dette greier jeg ikke være på nåværende tidspunkt! Jeg er lyttende til hvor det bærer hen, som om forestillinga fortsatt er et vesen jeg forsøker finne ut av og forholde meg til.

Hanna Gjermundrød: Kan du eksemplifisere en struktur som har mye overskudd i seg?
Ett eksempel på en struktur som jeg opplever gir overskudd er en struktur vi danserne kaller solsystemet. Den består av fire baner som ser ut som et solsystem ovenfra. Vi har ulike måter å forholde oss til dette systemet på utifra en rytme vi brukte da vi gjorde Lightness (2015) som masterarbeidet til Solveig da hun gikk på KhiO. Rytmen er en frase som går til åtte, også har vi to tellinger hver som vi betoner på hvilken måte vi vil: 1 og 8, 2 og 7, 3 og 5, 4 og 6. Denne strukturen oppleves potent akkurat nå og kan avanseres i mange ulike retninger. Det viktigste nå er kanskje at vi har skapt en struktur sammen som vi har gitt et navn, slik at om vi jobber med solsystemet vet alle hvor i rommet de skal gjøre av seg. Hvilke deler av den vi velger å benytte oss av i forestillinga gjenstår å se når flere av de andre elementene er på plass.

Fredrik Floen: Du virker så glad når jeg ser deg danse. Kanskje noe så banalt som danseglede. Hva er det for deg?
En skal ikke kimse av den gode, gamle dansegleden. Jeg tror jeg kan si at jeg på et generelt grunnlag er fornøyd så lenge jeg får bevege meg - jeg er glad for å ha et yrke som består av å kunne bevege seg mye rundt. Danseglede er jo en klisje knyttet til hvorfor man i det hele tatt begynte å danse og som man blir påminnet som viktig å ta vare på. For eksempel gjennom mer tradisjonelle danseutdanninger, der det fokuseres mye på disiplinering av kroppene. I Lightness: Fleire har vi snakket mye om lyst som kvalitet og et sted å generere bevegelsesmateriale fra, som vi opplever potent innenfor vårt samtidige dansekunstfelt. Lyst trenger ikke utelukke disiplin, en kan heller si at en trenger disiplinen for å kjenne overskudd i egen kropp; det handler mer om hvor en begynner hen. For min del kan det være de strengeste strukturer, som jeg må disiplinere meg mest for å kunne gjennomføre, som også produserer mest lyst. Da er jeg umiddelbart tilbake til Hilde Gullhavs ballettstudio på Hamar i 2002, selve definisjonen på danseglede. Med andre ord er jeg forholdsvis glad i å jobbe med satt koreografi; med poesien i presisjonen.

Ann-Christin Berg Kongsness: Om du kunne tatt med deg én person fra det norske dansefeltet på en øde øy, hvem hadde du valgt?
Deg, din dust <3

Elisabeth Kjeldahl Nilsson: Hva er mest utfordrende for deg i Lightness: Fleire akkurat idag, fredag 3.mars?
Fredag 3. mars var min største utfordring i Lightness: Fleire at jeg lå sjuk hjemme i stedet for å være på jobb, og at jeg ble liggende der i hele fem dager før jeg kom meg tilbake på jobb i dag, 8. mars. Det som er bra med å være sjuk er at en blir superwoman i det en blir frisk, bortsett fra det er det ikke mye Lightness å hente fra kroppens slimete kriker og kroker. En kunne jo tenke at når en jobber med kropp er en ekstra bevisst på disse tinga, at kropp ikke alltid er topp, men når en nærmest går i bakken av ei blodprøve blir en plutselig klar over hvor frisk en er i utgangspunktet og at god helse er noe en tar som en selvfølge. Frilansyrket er jo ikke akkurat godt egna for å være sjuk, en må for all del ikke engang begynne å tenke på sjukelønn og helseforsikring for dansekunstnere. Da er det bare å gå og legge seg igjen!

Matilda Karlström: Vilket/ vilka kostymer fick du mest ut av i Lightness (2015), och varför?    
På ett vis husker jeg bare paljetter og teip fra sist, samt følelsen av å bli omsluttet av det. Om jeg tenker etter på spesifikke plagg som trigga meg i forhold til mitt eget bevegelsesmateriale var det en motorsykkelhjelm og en paljettcaps. Særlig motorsykkelhjelmen egentlig, siden den var et såpass heftig brudd med det andre jeg hadde på meg og slik gav en friksjon og kanskje en begrensning. Jeg liker generelt å jobbe med kostyme som er litt off, gjerne med en fysisk begrensning og som strekker seg mot det eksentriske. Et kostyme som kan vippe meg litt ut av balanse og gir meg mulighet til å gå lengre i en retning jeg kanskje ikke hadde sett for meg i mitt adidas treningstøy. Til grunn for alt dette ligger jo interessen for identitet som konstruksjon og muligheten for å tviste litt på denne, for eksempel mot et androgynt uttrykk heller enn et avklart/ heteronormativt kjønnsuttrykk.

Pernille Holden: Er det noen kunstopplevelser som har gjort uslettelig inntrykk på deg?
Det er jo selvfølgelig det, men av en eller anna grunn synes jeg det er vanskelig å huske dem i ettertid - som om en del av det å oppleve kunst også handler om å glemme. Eller litt sånn; om man virkelig har opplevd en kunstopplevelse som stor på en eller annen måte, tror jeg at noe av dette handler om å miste seg sjøl littegrann. Da blir en ganske så ordløs og keitete, og kunne ønske en kunne ta en Harry Potter og transportere seg selv hjem usett uten å trenge å snakke med noen på vei ut døra. Disse opplevelsene blir kanskje sjeldnere og sjeldnere jo mer en ser, men jeg prøver i hvertfall å insistere på å ville oppleve heller enn å forberede noe smart å si om det en ser som en diskuterer i foajeen etterpå. Siden opplevelsen uansett ikke har rukket å lande i en ennå, opplever jeg at språket blir prematurt, eller jeg trenger i hvertfall tid til å sette ord på disse tinga.

Forestillinger eller kunsthendelser som av ulike grunner har gitt meg alt fra språkløs apati, ellevill ekstase og eksistensiell rystelse de siste åra er No Title (2014) av Mette Edvardsen, State (2016) av Ingri Fiksdal og Jonas Corell Petersen, #negrophobia (2016) av Jaamil Olawale Kosoko, De Grønne Festivalen (2016) kuratert av Marie Bergby Handeland og TRANS av Two Woman Machine Show og Jonathan Bonnici (2015). For tida er jeg forøvrig heftig begeistra for Vårofferet av Vaslav Nijinsky, som ble rekonstruert av Joffrey Ballet i 1987. Den finnes i sin helhet på youtube og gir meg boostet jeg trenger i det jeg lurer på hva jeg skal gjøre i soloen min!

Vårofferet på YouTube i (tre deler)

Fleire, 23.–26. mars

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus