En lang dags ferd: Caroline

Bergen, 29. juni kl. 13:00. Urpremieren på Carte Blanche sin nye forestilling er over, og danser Caroline Eckly inviterer hjem til espresso og en liten snakk.

Hvem er du?
Jeg er mor, osteelsker, et urbant dyr. Jeg er storforbruker av danseforestillinger, og en danser som ofte lurer på hva publikum opplever og tenker når de ser et stykke som jeg er en del av.
Hva er din profesjonelle bakgrunn
Jeg startet min profesjonelle karriere som ballettdanser, arbeidet noen år som frilanser i Frankrike, jobbet sju år for Tanztheater i Nürnberg i Tyskland, og har nå danset de siste ni årene i Carte Blanche. Jeg er også medstifter av selskapet Spreafico Eckly, og jobber som koreograf, utøver, produsent og lysdesigner i henhold til behovet i de ulike prosjektene vi gjør.
Hva tenker du når du danser? Har du noen spesielle måter du forbereder deg på, enten fysisk eller mentalt?
Jeg trenger alltid en god oppvarming. Generelt foretrekker jeg å ha en full danseklasse før en forestilling, så jeg kan konsentrere meg om kroppens behov uten forventninger til forestillingen. Når jeg jobber med en forestilling og er i den kreative skaperperioden, prøver jeg å ha en generell forståelse for rammeverket. Men når jeg danser på scenen under en forestilling, fokuserer jeg på øyeblikket, projiserer personlige bilder eller personlige opplevelser i hver bevegelse. I et yrke hvor du til og med deler dusj med dine kolleger, blir disse sceniske øyeblikkene kanskje det eneste veldig hemmelige aspektet ved jobben.
Hva er samtiddansens posisjon i dag?
Samtidsdans kan ha mange forskjellige tilnærminger ved at den både kan være aktuell, konseptuell, fysisk og visuell. Samtidsdansen er et unikt medium som gir tiden mulighet til å strekke seg og i et samfunn der alt er underlagt hastighet og effektivitet, kan dansen utløse en mer assosiativ og sensitiv lesning fra publikum.
Hvordan var prosessen med arbeidet til denne forestillingen for deg?
Prosessen var skilt mellom skapelsen av historiene rundt de ulike karakterene, og det fysiske arbeidet. Historiene ble inspirert av individuelle undersøkelser og konkrete møter med flyktninger, mens det fysiske arbeidet var veldig abstrakt. Jeg ble konfrontert med legitimitetsproblematikk i forhold til å personifisere disse historiene som er basert på virkelige og dramatiske hendelser.
Har det påvirket deg også på andre måter?
Vi fikk anledning til å møte en filosof, og analysere tekster av Walter Benjamin og Hannah Arendt. Det var en viktig refleksjon for å nærme seg emnet flyktninger, og går forbi det vi blir eksponert for i media. For meg er det helt relevant at vi forstår hva det betyr å være flyktning i en ny, kulturell kontekst, og se på hva mulighetene og begrensningene er for en person til å tilpasse seg, uten å samtidig måtte gi slipp på sitt eget opphav og egen bakgrunn.
Hva er hjem for deg?
Hjem er hvor jeg bor med min partner og mine barn, for øyeblikket et gult hus med en svart balkong i Bergen. For meg er hjem alltid forbundet med mennesker jeg er glad i. Jeg prøvde å sette meg inn i situasjonen der jeg skulle forlate et spesielt sted. I dag ville jeg tatt med meg min partner og barn og jeg lenker ikke konseptet hjem med enkeltobjekter.
Kan du fortelle om det personlige objektet du viser frem i programbladet til forestillingen?
Da jeg flyttet hjemmefra for å begynne på en bedre danseskole var jeg bare fjorten år, og jeg fikk en kosebamse av min bror som da var tre år, en slags blå og hvit mus som heter Celestine. Jeg sprayet bamsen med min mors parfyme og bar den alltid med meg. Det minte meg om min familie da jeg hadde hjemlengsel. I dag er bamsen min ene datters favorittleke.

While they are floating, 9.–12. november

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus