Danseforestillinger er ikke TV

Jeg liker dans, men det er ingen selvfølge at det faller i smak hos avkommet mitt. Dette måtte testes. 

Herman ble født i april 2014, og er den mest nysgjerrige og mobile fyren jeg vet om. 4,6 kilo var han da han kom til verden, og fem måneder senere var han allerede en propell på gulvet. 
– Hvordan skal jeg stimulere den fyren her? Det virker som han aldri får nok, spør jeg helsesøster på seksmånederskontrollen.
– Åh, ikke tenk på det, han her stimulerer seg selv! er svaret jeg får.

Jeg slo meg dog ikke til ro med dette. En fyr som Herman, som alltid krever konstant underholdning, som hylgriner bare han ser babyfengselet (lekegrinda) trenger vel mye stimulans? Jeg ante jo ikke, jeg har aldri hatt baby før. Jeg har knapt nok hilst på noen som når meg til under knærne før «besøket» mitt på Ullevål Sykehus. Men morsinstinktet i meg, kombinert med mine slitte nerver grunnet lite søvn, fortalte meg i alle fall at denne ungen må få oppleve, føle, se.

For å være ærlig så sliter jeg med å engasjere en så motorisk krabat. Og ja - det kan være kjedelig. Jeg er den første til å innrømme at jeg noen ganger heller vil lese en bok eller se på Dr. Phil, enn å ride ride ranke til Møllerens hus. Hadde jeg enda fått en god natt søvn for å lade batteriene mellom slagene – men tre timer – MAT! – tre timer –SMOKK! – gir meg ikke akkurat energi til å løpe etter en levende duracellkanin fra 07-17. 

Så – jeg gjør det jeg gjør best, lener meg tilbake og overlater problemet til noen andre.

theater o.N. Fly&falle 2

Bare barn er barn

Hva skal vi egentlig med kunst for de aller minste - eller rettere sagt: hva skal de egentlig med kunst?

Les artikkelen om viktigheten av kunstopplevelser for barn. 

Jeg kommer over Dansens Hus under en av mine trilleturer på Grünerløkka i Oslo, og oppdager til min store glede at de har litt av hvert å tilby de aller minste.

Billetter blir booket – én til liten, og én til stor. Før første forestilling må jeg innrømme at jeg hadde blandede følelser. Jeg tror de fleste frykter det som ikke kan kontrolleres. Og babyer faller definitivt under denne kategorien. Det er flaut å være «hun der» med den ungen som ikke holder kjeft. Ikke tenk på det, sier de, men jo, jeg tenker på det. Herman er en veldig blid fyr, med bare ett unntak: Når han ikke får det som han vil. Som for eksempel når han må ta på seg klær (stakkars!), spise middag (uffameg!) eller fjerne våt bleie (så forferdelig!). Men verst av alt er å få kos og/eller sitte på fanget. Så, forestillingen varer rundt tre kvarter - hvorav mesteparten av tiden skal tilbringes på fanget til mor. Er det rart jeg er stresset!

Det viste seg fort at jeg kunne slappe helt av. Det første som møter meg er et arsenal av barnevogner. Og mødre. Og barn, hauger av dem. Mange er eldre enn Herman og har på seg fargerike vester. Barnehagebarn tenker jeg, og kjenner et snev av lettelse. Barnehagebarn lager jo som kjent mye leven, kanskje de overdøver Herman? Det er jo lov å håpe. 

Vi blir ført bort gangen til salen der kalaset skal foregå - men her har danserne tjuvstartet, gitt! På babydans trengs visst ingen scene. Scenen er overalt! Akkurat som barna. 

To store dyr, insekter, eller et eller annet med følehorn på hodet og trikot, er allerede godt i gang med å utforske gulvet, veggene, en liten stein som ligger der, og 40 par små barneføtter. Barna er skeptiske først, med unntak av en modig liten fyr med Ole Brumm-genser, som tør å gå bort og kjenne på. Etter hvert løsner det, barna ler - kommer fram fra bak barnehagetantene. Små, men store barneøyne stirrer spent med på det som plutselig foregår. 

Theater o.No. Fly&Falle 3 Dansens Hus - Foto: David Beecroft

Vi får følge etter disse skapningene inn i salen, til et stort univers – og det er showstart.
Marken Herman sitter som trollbundet. Suger til seg inntrykkene, lysene, lydene, fargene.  Det lille hodet hans beveger seg i takt med danserne som rører kroppene sine på scenen, opp og ned, frem og tilbake. Denne forestillingen var en såkalt «sanseforestilling» – og det er kanskje ingen tilfeldighet at å sanse rimer på å danse?

Jeg innser fort at dette ikke er noe å stresse for. For det første: babydans har stor takhøyde. Det blir litt bråk, man må bare senke skuldrene og la det gå. For det andre: Herman lot seg engasjere og oppførte seg som en liten gentleman! I flere timer etterpå var han sliten, nesten utmattet. Han sovnet i vogna på vei hjem, og sov godt i flere preioder utover dagen. Deilig for gutten og kanskje ekstra deilig for mamma, som fikk vaske klær, støvsuge stue, lage middag - ja, gjøre sånne ting som jeg egentlig ikke burde når jeg endelig har en ledig stund.

Det er deilig å vite at danseforestillinger ikke er TV. Jeg er på ingen måte hysterisk når det kommer til TV, jeg innrømmer det gjerne – Drømmehagen på repeat er den beste barnevakten. Men det er med en bismak. Forestillingene på Dansens Hus derimot, er uten den bismaken. Der TV kan gjøre barn urolige - har dans motsatt effekt for min lille gutt.

Lurer hvor mye det ville kostet å leid inn noen av disse danserne til å komme hjem i stua mi, la oss si en time per dag, kanskje to på lørdagsmorgenen, fra 07-09? Så kunne jeg ligge og sove med visshet om at babyen min koser seg i stua med rosa og blå sprell levende, ikke-virtuelle dansende mennesker.

Jeg kommer til å sove ekstra godt siden jeg vet at forestillingene er en positiv opplevelse som han kommer til å ta med seg videre - om ikke bevisst, så ubevisst.  
Håper Herman tar med seg sin gamle mor på danseforestillinger når hun er 80. Kanskje han ikke lenger sitter på fanget - la oss egentlig håpe han ikke gjør det - men det hadde vært fint å fortsette en tradisjon som startet da han var bare seks måneder gammel, og mammas lille mark.

Fly & Falle, 22.–26. februar

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus