Frihet og crazy ideer

Slovakiske Daniel Racek er en av seks dansere som har samarbeidet med Karen Foss til hennes nyeste forestilling vakt/2016

Hvordan har det vært å arbeide med Karen Foss på denne produksjonen? Hva kjennetegner hennes teknikk og smak?
Det handler alltid om frihet knyttet til bevegelsesmaterialet og frihet til å komme med ”crazy” idéer. Karen liker dialog med utøverne, så vi har alltid rikelig med diskusjoner om verket, politikk, og de ”nære ting” i våre private liv. Dette er alltid en del av skapelsesprosessen. Litt annerledes denne gangen var det at vi dro til Sverige for å jobbe med forestillingen, til et vakkert sted som heter Vitlycke – Centre for Performing Arts, omgitt av natur. Denne gangen hadde vi også med oss komponisten på prøvene, og han diskuterte idéene sine med oss underveis. Noen gange ledet han til og med prøvene med oss dansere.
Hvordan kom du med i dette prosjektet?
Vel, jeg har jobbet med karen foss Quiet Works i ti år, så jeg går ut fra at Karen liker måten jeg arbeider på og forhåpentligvis også har glede av å samarbeide med meg. Jeg elsker å bevege meg og utforske muligheter, og det tror jeg gjelder oss begge.
Er det mulig å genre-feste Karen Foss og vakt/2016?
Åh. Hvem vil egentlig ha noe utbytte av det? Dansere, teoretikere, publikum? Vel, jeg tenker mer på publikum som skal se forestillingen, og for dem er det kanskje viktigere hva de kan vente seg så jeg vil svare i det perspektivet. Først av alt: Karen liker å jobbe med bevegelser og det som investeres i dem som en refleksjon av de idéene hun er interessert i. Det tar alltid litt tid for meg å komme inn i idéen og få med kroppen i dette, og å få med meg tenkningen bak. Men generelt er det likevel en stor frihet for danserne til å komme med eget bevegelsesmateriale. Etterpå kommer Karen og vrir det til på sin måte, øker det, endrer det...men vi dansere husker likevel bevegelsene som våre og er nærmest beærede over at de er med i forestillingen. Hun liker å stille spørsmål gjennom komposisjon og situasjonene på scenen, og venter alltid på diskusjonen etterpå.
Slik jeg ser det går hun alltid for risiko knyttet til dramaturgi, for eksempel ved å legge inn merkelige scener, hun liker å kombinere tekst og bevegelse, hennes store inspirasjonskilder er natur og kultur...naturens lyder. Er vi klar over dem og hvordan de påvirker våre valg? Hvor langt kan vi gå i å observere? Trenger vi stillheten for å høre? Når tillater vi andre å observere oss? Hvilke lyder tar vi inn som en del av vår kultur? Er vi stolt av vår kultur? Er det å lytte til bevegelse og se lyd en del av vår natur? Det er metaforer, men for meg er Karens arbeid som et haiku dikt. Du får ikke svarene, du får mulighetene.
Beskriv kvalitetene du bringer til prosjektet.
Da vil jeg si glede, lys, maskulin energi, samhandling...Det er kanskje bedre å spørre de andre: Martina, Kenneth, Külli, Isabell, Kristine, Karen, Amalie, Jostein, Susanne, Camilla og Gard.
Er det forskjell på forventningene dine til forestillingen før oppstart kontra nå når premieren er nært forestående?
Slik jeg husker det handlet begynnelsen om musikk – makt – flyt/stoppet flyt. Nå er det mer om kulturens lyder, naturens behov, iakttakelse, lytting---kulturen i naturen...vel, det er litt vanskelig...Det aller nyeste for meg er samarbeidet med komponisten. Jostein Stalheim er med oss på prøver og noen ganger «komponerer» han også bevegelser eller en scene sammen med oss alle. Dette er ikke så vanlig ut fra det jeg har erfart tidligere. Vi har også en musiker på scenen.

vakt/2016, 27.–30. oktober 2016

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus