Berlin

Berlins dansescene er en av de største i verden, og konkurransen om jobber og penger er knallhard. Likevel byr byen på muligheter ingen andre hovedsteder har, mener de som bor der. 

”Det er et problem for Berlin at veldig mange av dansekunstnerne som bosetter seg her ender opp med å jobbe andre steder.” Jefta van Dinther

– Det var Berlin alle snakket om, sier Jefta van Dinther.

Det var tidlig på 2000-tallet og den svensk-nederlandske koreografen hadde bestemt seg for å prøve ut den tyske hovedstaden, nærmest som et klesplagg. I en måneds tid gikk han omkring i gatene her, kjøpte billige måltider på kafé, gjorde seg kjent med bydelene, den ene mer rufsete enn den andre. Han opplevde det de fleste andre som besøkte Berlin på den tiden erfarte: Dette var en verden av muligheter.

– Bare det å finne et sted å bo var utrolig lett, sier han.

– Du fikk tilgang på disse store, vakre leilighetene hvor det var kjempehøyt under taket og husleien var veldig lav. Rundt hjørnet fikk du kjøpt rimelig øl, og det var massevis av liv i gatene, selv i disse ærverdige, gamle bydelene. Det skapte en slags undergrunnsfølelse.

I 2008 fikk han en kjæreste som bodde i Berlin og bestemte seg for å flytte til byen på ordentlig. Da hadde han hatt Amsterdam som base i ti år.

– I Amsterdam var alt veldig tilrettelagt, mens Berlin bar preg av det uetablerte. Jeg pleier å si at Berlin er en by med mange hull i. Det er et sted hvor du fortsatt kan gå nedover en gate hvor du har gått hundrevis av ganger før, og plutselig er det noe nytt som skjer. En klubb, for eksempel. Klubbkulturen i Berlin er enorm og imponerende, og den har hatt stor betydning på arbeidet mitt, sier Dinther.

 Så viktig har Berlins natteliv vært for Jefta van Dinthers forestillinger at han nesten er litt lei av å snakke om det. Det gjelder ikke minst stykkene han har laget i samarbeid med svenske Cullbergbaletten, som synes å inneha noe av dansegulvets pulserende energi og flakkende lyssetting, men som altså er blitt til en god del lenger nord, i Stockholm.

– Det er et problem for Berlin at veldig mange av dansekunstnerne som bosetter seg her ender opp med å jobbe andre steder, sier Dinther. –  Det finnes lite penger til dans i Berlin, i stedet må du være ekstremt fleksibel og lage forestillinger som både passer inn i små, sorte bokser, i gallerier eller til og med utendørs. For meg blir det for lite spesifikt å jobbe på den måten. Det ville ikke vært mulig for meg å lage den type produksjoner som jeg gjør med Cullbergbaletten her. Det er nok også mye av grunnen til at Berlins dansescene ikke er så sterk.

– Det finnes litt for mange mennesker som meg i Berlin, som ikke satser skikkelig på byen, sier Jefta van Dinther. Det har han tenkt å gjøre noe med i fremtiden. - Foto: Chrisander Brun

Mye dans, få midler
Det Berlins dansescene mangler i status og store produksjoner, tar den imidlertid igjen i omfang. I dag er det 300 koreografer og 3000 dansere som jobber i byen med 36 ulike visningssteder som setter opp totalt 1400 danseforestillinger i året. Det meste av dette foregår innenfor det frie feltet, noe som gjør det til ett av de største i verden. Men av den offentlige støtten til scenekunst er det bare fem prosent som går til frie grupper. Resten havner hos institusjonene.

– Det er en enormt stor konkurranse om de midlene som er tilgjengelig, sier Jana Lüthje ved TanzBüro Berlin, en organisasjonen som blant annet jobber med å overtale politikerne til å øke støtten til dans.

– Til og med en så etablert koreograf som Sasha Waltz har i perioder truet med å flytte fra Berlin fordi hun ikke har fått den støtten hun mente hun trengte til å skape det arbeidet hun gjør. Er du helt ny, konkurrerer du med kunstnere som har vært her i årevis og det er ekstremt hardt å nå igjennom. De som bevilger prosjektstøtten sier hvert år at det er langt flere prosjekter de ønsker å støtte enn det finnes midler til.

Fra kontorene sine i Ufer Studios i bydelen Wedding, en av de siste som er i ferd med å inntas av unge mennesker og kunstnere, jobber Tanzbüro for å øke pengestøtten til dans, øke bevisstheten hos publikum, utdanne skribenter innen feltet og gjøre danserne selv bevisst på hva de bør kreve i minstelønn.

– Særlig det siste er krevende, for når konkurransen er så hard velger de fleste dansekunstnerne å jobbe for lite penger fremfor å ikke jobbe. De satser på å bygge seg et navn eller å kunne fortsette i sin egen kunstnerisk retning.

Nylig vant likevel organisasjonen en stor kulturpolitisk seier i form av en ny byskatt som i sin helhet skal gå til kunstnerisk virksomhet. Her er hele femti prosent øremerket det frie scenekunstfeltet.

– Argumentet her har vært at kulturen og den kreative atmosfæren i Berlin er det som trekker mange reisende hit. Da er det rett og rimelig at noen av inntektene går tilbake dit. Jeg har følelsen av at mange av politikerne virkelig begynner å se verdien av de frie kunstneriske miljøene.

– I Berlin pleier vi å si at ”the party always wins,” sier Meg Stuart, som har vært bosatt i den tyske hovedstaden i over ti år. – Slik føles det fortsatt. - Foto: Gerald Koll

Å shoppe kunstnere
I en gate i Prenzlauer Berg, en av bydelene hvor designerforretningene, kaffebrenneriene og kvalitetsrestaurantene for lengst har tatt over, ligger et lite teater klemt inn mellom to bygninger. Det har noe hemmelig ved seg, og var det ikke for plakatene på utsiden ville man kanskje gått forbi, noe også navnet på den vesle institusjonen synes å antyde: Theater Ohne Namen. Teater uten navn. I over 40 år har det ligget her, i det som nå er en av de mest attraktive gatene i Berlin.

– Vi pleier å si at det bare er vårt teater og lekeplassen her som er igjen fra gamle dager, sier Vera Strobel og smiler.

Hun er produsent ved Theater o.N, det første uavhengige teateret i det gamle Øst-Tyskland. På den andre siden av bordet sitter to av dansekunstnerne hun jobber med i forestillingen Flying & Falling som gjester Dansens Hus til våren. Da jeg spør de to mennene hvordan de fikk jobben i forestillingen, ler de litt begge to.

– Shopping, sier Rafal Dziemidok og ler.

– Damene på teateret gikk ut for å shoppe. Du spør om hvordan det fungerer her? Sånn fungerer det. Damene shopper samarbeidspartnere og alle ber om å bli kjøpt.

Rafal Dziemidok kom til Berlin fra Warszawa for fire år siden, han kjente ingen og hadde heller ingen kontakter. Likevel opplevde han det å etablere seg i Berlin som relativt lett.

– Det å få møte lederen for et scenehus, for eksempel, er ikke noe problem. Ok, de møter deg kanskje ikke i morgen, men de vil gjøre det til slutt hvis du insisterer. I Warszawa er dette på grensen til umulig.

– Berlin har alltid vært fattig, men sexy. Kulturen her er bygget rundt kultur og åpenhet. Det gjør at du strekker deg lenger, sier polske Rafael Dziemidok, som kom til Berlin for å jobbe som dansekunstner for fire år siden. - Foto: Tale Hendnes

På stolen ved siden av han sitter franske Florian Bilbao og nikker. Han kom til Berlin for 15 år siden, nyutdannet fra hjemlandet og på jakt etter arbeid.

– Da jeg flyttet til Berlin fantes det dansestudioer hvor jeg kunne jobbe så lenge jeg ville uten å betale noe som helst. Jeg kunne bare ringe og si at jeg for eksempel ville bruke det i en måned og så var det greit. Nå er det ikke lenger mulig, men fortsatt finnes det teatre hvor du kan vise arbeidet ditt helt gratis, du må bare håndtere inngangspengene selv. Jeg vet ikke om noen andre byer hvor slike muligheter eksisterer.

Begge er enige om at konkurransen om jobbene og pengene i Berlin er hard, men at å bli værende her er verdt det.

– Jeg tror ikke jeg kunne ha jobbet på den måten i Frankrike som jeg gjør i Berlin, sier Bilbao.

– Det å forbli helt uavhengig, å hoppe fra prosjekt til prosjekt og jobbe med så mange ulike mennesker, det tror jeg ikke ville gått der. Jeg ville nok heller forsøkt å knytte meg til et stort kompani, det er slik man får utrettet ting i Frankrike.

Dziemidok nikker. – Det viktigste for meg er at det er en vanvittig energi her og at publikum snakker om arbeidet ditt på et veldig høyt nivå. Du blir aldri sett på som rar dersom du foreslår noe litt sprøtt, for rundt neste hjørne er det noen som har gjort noe enda sprøere. Det er et miljø med masse forståelse, nysgjerrighet og dialog, samtidig er det et paradoks at det er så vanskelig å bli værende i dette miljøet fordi konkurransen er så hard.

– Alle vil komme til Berlin, men det er ikke lett å finne noe å leve av her. Vårt kompani er heldige, vi har lang erfaring med å jobbe mot alle odds, sier Vera Strobel, produsent ved Theater o.N. - Foto: Tale Hendnes

Hjemme i Berlin
Når Jefta van Dinther hører ordet ”gentrifisering” blir han litt matt. Samtidig må han erkjenne at også han og mange av de andre kunstnere som han som har bosatt seg i Berlin har bidratt til nettopp denne prosessen.

– Vi er midt i en slags globalisering som sletter ut mange av subkulturene og undergrunnsbevegelsene som har eksistert i byer som Berlin, og jeg tenker at snart begynner alle hovedsteder i verden å se like ut. Samtidig er jeg jo selv et typisk eksempel på en mann som vil ha god kaffe i nærheten av der jeg bor, som vil sitte og jobbe på kafé med internettilgang eller gå tur i en park som er ren og pen. 

Lenge hadde han bare ”en halv fot i Berlin,” som han kaller det. Det har han lyst til å endre på.

– Jeg ønsker å være mer lokalt forankret fremover. Nå har jeg et pågående samarbeid med HAU, som lenge har støttet mitt arbeid og som nå har gjort det mulig for meg å benytte meg av deres studioer. Det er blitt en mer kontinuerlig relasjon. Og det er vel det som skjer når man begynner å få penger fra et sted, at det kommer et ansvar med det bidraget man får.

Selv om han er mye på reise, har han begynt å få seg et liv i den tyske hovedstaden med ny, tysk kjæreste og venner som ikke tilhører dansemiljøet.

– Stockholm har vært min profesjonelle base i mange år. Jeg er der mye og jeg har en leilighet der. Men jeg håper og tror at mer av fremtiden min vil være i Berlin, sier han og legger til: – Det er Berlin som er hjemme.

Until our hearts stop, 10.–12. mars

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus