Bare barn er barn

Velkledde babyer på teaterpremiere kan kanskje virke noe jålete og unødvendig. Hva skal vi egentlig med kunst for de aller minste - eller rettere sagt: hva skal de egentlig med kunst?

Er man veldig politisk korrekt, og det er man gjerne her i landet, er argumentet rett og slett demokratiske rettigheter. Barn har rett på kunst, på lik linje med alle andre innbyggere i landet. I Tyskland for eksempel, er argumentasjonen psykologisk og nevrologisk, i Frankrike framheves - ikke overraskende - psykoanalytiske teorier, mens i England og Skottland har helsemessige argumenter vært langt framme. Uansett argumentasjon og intensjoner er det et faktum er at Norge har ligget langt framme når det gjelder utviklingen av scenekunst for de aller minste (0 - 5/6 år). Det har sammenheng med flere offentlig initierte prosjekter bl.a. gjennom Norsk Kulturråd, hvor kunst for babyer og små barn har stått i fokus. Det er også et stort fokus på dette i forskning og norske utdanningsinstitusjoner. I denne sammenhengen handler det for det aller meste om forestillinger skapt av profesjonelle kunstnere for barn, i det alt vesentlige innen det frie scenekunstfeltet. Ganske ofte med en referanse til den kunstneriske avantgardens overskridelse av grensen mellom scene og sal. Ofte blir barn invitert til deltakelse og medskapning på en mer intuitiv og sømløs måte enn det som er vanlig i scenekunst for voksne. 

Fra forestillingen Safarium av Landing - Foto: Tom Øverlie

I den interessante artikkelen «Babyteater - en demokratisk kunst?» referer førsteamanuensis ved NTNU Lise Hovik - som har skrevet om, forsket på og laget forestillinger for barn - til Ivar Selmer-Olsens artikkel «Om det unyttiges nødvendighet»:

Man skal være på vakt mot å gjøre en rettighet og kulturell rikdom til livsnødvendigheter, men den unyttige, mangetydige kunstens kropp, følelser og former er faktisk helt nødvendig for barn og voksne. Kunstens mange språk kan kommunisere på tvers av politiske systemer, maktforhold og konvensjoner, og ikke minst på tvers av aldersgrupper.

Så er det kanskje ikke så veldig stor forskjell på begrunnelsen for hvorfor det er like viktig med kunst for barn som for voksne - kanskje ikke noen forskjell i det hele tatt? Men forskjellen i respons er nærmest til å ta og føle på: Der et voksent publikum vanligvis sitter relativt rolig, ler, klapper og feller en tåre i ny og ne når man blir veeeldig beveget, er responsen fra barn direkte, ufiltrert og uten konvensjoner. Det er utfordrende for kunstnerne, men fantastisk å oppleve for den som observerer og er med. Absolutt alltid er det en som gråter når lyset går ned (og gjerne må geleides ut etter en stund), det er den stille, forundrede tilskueren, den høylytt kommenterende, den aktive som vil inn, opp og ut, den observante som sitter med store øyne og ører, den direkte uinteresserte og til slutt alle scenekunstneres skrekk: den som sovner. Ved nærmere ettertanke: Kanskje ikke helt ulikt det voksne publikummet likevel?

Anatomi for nybegynnere, 16.–19. mars

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus