Amerika – nå igjen?

Siste del av winter guests’ America-trilogi vil minne oss om at det finnes noe annet og mye mer ‘over there’ enn Trump. – Forestillingen inneholder mange sterke enkeltscener, men mangler forrige episodes sammenhengende kraft, skriver Chris Erichsen.

La meg starte denne anmeldelsen med et lite hjertesukk. Jeg klarte å fortrenge det da jeg skrev anmeldelsen av forrige episode av Alan Lucien Øyen og kompaniet winter guests America-trilogi, men nå, 7 måneder etter innsettelsen av Donald Trump, er det blitt for påtrengende: Hvordan kan det ha seg at kulturelt, kunstnerisk og politisk bevisste mennesker nok en gang «glemmer» at Amerika er mye mer enn USA? Å sette likhetstegn mellom de to begrepene er å late som om det ikke finnes noe av verdi i de enorme landområdene som strekker seg fra Mexico i nord til den nederste tuppen av Argentina og Chile.

Men la oss si at det har å gjøre med klangen i ordet: At «America» klinger bedre enn «USA»? Bortsett fra at det må være en tvilsom påstand, så er det i så fall bemerkelsesverdig at det ikke reflekteres over det hegemoniet som betegnelsen Amerika på USA eller eventuelt Nord-Amerika, innebærer. «I´m so bored with the USA», sang punkbandet The Clash i 1977. Der spyttes i hvert fall bokstavene «U»«S»«A»! ut på en måte som det både er snert, kraft og klang i.

Sånn, ferdig med det.

Det egentlige USA
Vi er nå, godt under et år etter forrige episode, kommet til den avsluttende del tre av winter guests’ trilogi, hvor del 1 ble til så langt tilbake som i 2009. Prosjektets hensikt er noe i retning av å nærme seg det USA som ikke kommer til syne i den daglige nyhetsstrømmen – det vi kanskje kan kalle det «egentlige» USA – gjennom å iscenesette en smått labyrintisk mosaikk av små trivielle og sære historier, selvopplevde og gjenfortalte, fra hverdagslivet i dette rare kontinentet som i fjor høst igjen klarte å sjokkere en hel verden.

Fortellingene er ikke løsrevne og isolerte, men sees i lys av både mytene og historien og ikke minst av større katastrofer, som orkanen Katrina. Dette er tydeligere i denne tredje episoden enn noen av de andre, ikke minst i kraft av et mye mer omfattende og mangfoldig visuelt uttrykk: Der del 1 og 2 baserte seg på et antall helt like trekonstruksjoner som underveis stadig ble flyttet rundt på av skuespillerne, er nå hele gulvet bygget opp som et slags puslespill av firkanta kryssfinérplater som åpnes og lukkes etter behov, omdannes til skillevegger, sitteplasser, gravsteder, gressparseller osv. Og rett som det er reiser hele bakerste delen av scenen seg og blir til en bakvegg hvor videobilder av samtidig hverdagsliv og historie projiseres og blir på den måten en toneangivende visuell del av forestillingen. I en slags orkestergrav på høyre side av scenen sitter et akustisk band av musikere.

Ensemblet er i stor grad det samme som ved tidligere forestillinger, og tankegangen er den samme: Det hele er basert på store mengder tekst, og både teksten og skuespillernes bevegelser er svært detaljert og strengt koreografert – det er en danser og koreograf som har regissert. Ballettdanser Daniel Proiettos tilstedeværelse gir imidlertid det hele et sårt tiltrengt dynamisk element av dans og bevegelse som forrige forestilling manglet.

Nummenhet og melankoli
Skuespiller og medforfatter Andrew Wale setter tonen, lavmælt og intenst, på et stillferdig musikalsk underlag, med en monolog fortalt av en person i en overfylt vogn på undergrunnsbanen. Plutselig kommer det over ham: Denne triste følelsen av å være helt aleine i universet, at alt som foregår rundt ham er noe som bare befinner seg i hans eget hode. Det er enkelt, renskårent og gir denne velkjente følelsen et uttrykk av nummenhet og melankoli, en følelse som er til stede i store deler av forestillingen. Og en følelse som det er lett å forestille seg at mange nord-amerikanere sliter med om dagen.

Forestillingen inneholder mange fine enkeltscener og partier hvor denne grunnleggende ensomheten – i mange ulike konstellasjoner – kommer til syne: Det dirrende rommet mellom Daniel Proiettos bevegelser og den teksten han mimer fram, Kate Pendrys lavmælte snakkesynging, som en Nico (fra Velvet Underground) på nedtur, helt ute på høyre kant av scenen, mens Proietto tar resten av scenerommet i bruk, ensemblets saktekino-vandring over scenen mellom hvite kors mens en stemme fra oven vitner om hvordan ofrene etter Katrina ble overlatt til seg selv.

Noe annet
En av denne episodens største fortjenester er at Øyen og winter guests minner oss om at det finnes noe annet og mye mer over there enn Trump. Litt på samme måte som at norsk valgkamp dreier seg, eller burde dreie seg, om langt mer enn Sylvi Listhaug. America-prosjektet er også en spennende utforskning av et scenespråk som så å si danser fram teksten, eller snakker fram dansen. Men til tross for – eller på grunn av – det perfeksjonerte uttrykket er det til tider noe haltende og dødt over det. Man merker fort hvem av aktørene som kan bære fram en tekst og hvem som kan det mer eller mindre. Det blir dermed noe søvndyssende over enkelte partier hvor teksten sies fram uten at den blir tilført det innholdet, den autoriteten og den energien som kreves for å løfte den fram og ut.

Dette var ikke så merkbart i episode nr. 2, som med perfekt timing – og sitt nakne uttrykk – ga et massivt kunstnerisk, emosjonelt, nesten terapeutisk bidrag til å bearbeide det nylig avholdte presidentvalget. Episode tre er, med mer variasjon, musikk og fantastisk scenografi, tilsynelatende mer attraktiv som forestilling, men bare tilsynelatende. Jeg blir sittende igjen med en følelse av å ha sett noen sterke enkeltscener og statements som mangler sammenheng, noe som kanskje kunne vært avverget ved å korte forestillingen ned. Den varte i nesten tre timer, med pause. Det minutiøst og feilfritt koreograferte forløpet kunne ikke skjule at det var for mye tekst, for mange scenografiske dingser og dippedutter og for smooth og veltilpasset musikk. Tvert imot virker det som disse faktorene henger nøye sammen: Som om alle virkemidlene, i stedet for å bygge opp under aktørenes arbeid på scenen, bidrar til å kamuflere svakhetene.

Hårete mål
Un-Magritt Nordseth er nå inne i sitt åttende og siste år som kunstnerisk leder ved Dansens Hus. Hun vil ganske sikkert bli husket som en som i denne perioden bidro til å løfte fram både dansen som dans og dens mange ulike reelle og potensielle uttrykk, både i den store og lille offentligheten. Men da hun tiltrådte gikk hun høyt på banen med et «hårete» mål: Å utvide dagens 2-3 forestillinger for hver oppsetning til 20. Nå, syv år etter, stopper America ep 3 på tre forestillinger. Det er kanskje fortsatt ikke publikum til flere, men det er synd for forestillingen, som ganske sikkert ville tjent på å få tiden og rommet til bearbeiding og finsliping som en lengre spilleperiode ville gitt.

America Ep. 3: SuperAmateur, 1.–3. september

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus