Å bringe min datter inn i danseverdenen føles veldig vakkert!

Dansekunstner Yaniv Cohen har sjonglert mellom å danse i Svanesjøen i Operaen og forberede prøver til zero visibility corps Future.

Foto: Antero Hein

Alle de andre danserne i Future er i Portugal nå, i et gammelt kloster i Montemor-O-Novo utenfor Lisboa. Jeg har vært der før, det er virkelig et vakkert sted. Det var da vi jobbet med Inas forrige forestilling, The Guest. Dessverre kunne jeg ikke være med denne gangen, siden jeg også er med i Alexander Ekmanns Swan Lake med Nasjonalballetten. Jeg liker slike arbeidsopphold som i Portugal, det kan skape en slags kreativ boble. Det kan være veldig forfriskende, veldig intenst og konsentrert. Siden jeg ikke kunne være med fra begynnelsen av er det sannsynligvis best at jeg heller møter dem når de er tilbake i Oslo. 

Dette er mitt andre prosjekt med zero visibility corp., men jeg arbeidet med Ina første gang i 2004. Da koreograferte hun I lie, I speak for Carte Blanche i Bergen, hvor jeg jobbet da. Det er spennende å få jobbe med henne igjen nå. For det første: Hun er en fantastisk person, jeg liker virkelig hennes personlighet. For det andre er hun veldig åpen overfor andre, og jeg liker…eller jeg har lært meg å like hennes åpne arbeidsprosesser. Det er mye plass til den individuelle danseren, og oppgavene vi får er ofte veldig åpne, noe som inspirerer min trang til å utforske min fysikalitet. Apropos: Jeg må si at jeg fremdeles overraskes over hva kroppen kan utføre. Jeg visste jo at det ville bli vanskeligere i den livsfasen jeg er i nå, men jeg lar meg overraske over hvor mye kroppen tåler med tre forestillinger i uka i Operaen og lange prøvedager i tillegg. Det er selvfølgelig krevende, men samtidig veldig tilfredsstillende. For å være helt ærlig så oppleves det ikke som arbeid. Mer som inspirasjon og lek, egentlig. 

I den nye forestillingen til Ina er min fire år gamle datter med. Det kan kanskje høres ut som en klisjé, men det har vært veldig bevegende og emosjonelt å se hvordan hun og de andre barna responderer på bevegelsene og oppgavene de får. På en prøve lå hun i armene mine mens jeg danset. Det var veldig rørende å se hvor avslappet hun lå der. Jeg elsker også at barna ikke er profesjonelle dansere plukket ut fra balletten, men bare er unge individer som ikke er farget av tillærte bevegelser. Det kan gi en mer ærlig og rå følelse til forestillingen. Vår datter eksponeres for veldig mye dans gjennom Camilla (Spidsøe red. anm.) og meg, og vi danser faktisk veldig mye hjemme. Da imiterer Lovi oss ofte, og det er så morsomt å se. Barna er veldig nysgjerrige, noe som gjør dem sårbare, og det blir en utfordring for oss voksne å la barna få være barn. Men det å få bringe min egen datter inn i min danseverden…føles rett og slett veldig vakkert!

- For å være helt ærlig så oppleves det ikke som arbeid. Mer som inspirasjon og lek, egentlig.

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus