3 – 2 - 1: Action

Filmskapere har latt seg fascinere av dansende kropper helt fra filmens spede start, men kunstnerisk inspirasjon går begge veier. I samtidens dans kan du se filmens påvirkning, hvis du ser etter.

Foto: Herman Sorgeloos

Da man begynte å eksperimentere med å sette sammen stillbilder til film på 1800-tallet var det kroppen i bevegelse som sto i sentrum for eksperimentene. De første filmskaperne lot seg snart fascinere av datidens avantgardedansere som Louie Fuller og Isadora Duncan. Teknisk utvikling og kunstnerisk utforsking gjorde ikke fascinasjonen for dans mindre. Gjennom historien har film og dans vært nært knyttet sammen; hva hadde vel 50-tallets musikalfilmer, eller Michael Jacksons musikkvideoer vært uten dans? Mens dans er øyeblikkets kunstform fanger filmen bevegelsen og gir mulighet til uendelige avspillinger. Å filme dans er utfordrende fordi det stiller andre krav til kameravinkler, klipping og dramaturgi når man skal gjenskape følelsen av kompleks bevegelse. Kameraets bevegelse og utsnitt styrer tilskuerens blikk. Gjennom nærbildet kan eksempelvis kameraet og dermed kino- og TV-publikum komme helt innpå danseren og fokusere på detaljer som fotarbeid. Dessuten kan redigering og etterarbeid (”filmtriks”) skape helt andre bevegelser enn det som er mulig å få til på en scene, for eksempel piruetter som bare fortsetter, spektakulære hopp og høy intensitet gjennom stadige skift av perspektiv.

Dansenhus Peeping Tom Nhill Lowres 34 Of 44

Peeping Tom

Gabrielea Carrizo (I/AR) og Frank Chartier (F), grunnla Peeping Tom i 2000. Deres kjennemerke er en hyperrealistisk estetikk lagt til helt konkrete rom eller omgivelser. Ustabile univers som fornekter logikken i tid og sted er også et kjennetegn ved kompaniets produksjoner. 

Visuell kunstform
Som all kunst formes også dans av tiden den oppstår i.  I over hundre år har dansekunstnere søkt å løsrive dansen fra ballettens historiefortelling, og i likhet med billedkunsten beveget den seg mot stadig mer abstrakte og konseptuelle uttrykk. Dermed gir det i dag vel så ofte mening å orientere seg mot dansens bildeskapende evner, som det gjør å lete etter en historie. ”Kropp i rom” er et mye brukt begrep som henviser til kroppen på scenen, eller en annen form for gitt struktur. Selv fikk jeg en av mine første aha-opplevelser på hva dette virkelig innebærer da jeg for første gang så en forestilling av William Forsythe. Han er en nålevende stjernekoreograf som er særlig kjent for hvordan han skaper linjer og former i rommet gjennom dansernes bevegelser og plassering, både i forhold til hverandre, scenografien, eller rommets tak og vegger. I dansefilmen «One flat thing, reproduced» er dette veldig tydelig og gjennom forskningsprosjektet «Synchronous Objects» har forskere laget grafiske fremstillinger av hvordan danserne beveger seg romlig, rytmisk og temporalt i forhold til hverandre. «One flat thing, reproduced» er for øvrig et godt eksempel på hva som kan oppstå av dynamikk på en flat skjerm når dans, koreografi og kamera spiller sammen.

Fra Peeping Toms 32. Rue Vandenbranden - Foto: Herman Sorgeloos

Filmisk fysikalitet
Tv- og filmmediet påvirker hvordan vi ser og hva vi forventer av andre kunst-og kulturuttrykk. I dansekunsten ser vi gjerne denne påvirkningen gjennom en lek med referanser der man henviser direkte til kjente filmer, for i scenografi og kostyme, ved å bruke den samme musikken, eller rett og slett ved å gjengi scener eller dialoger direkte. Måten man danser er heller ikke upåvirket av film. Det er ikke tilfeldig at man siden 80-tallet kan se sterke tendenser i dansen mot det stadig mer spektakulære og atletiske. På 80-tallet gjorde koreografen Édouard Lock seg bemerket med kompaniet La La La Human Steps, særlig gjennom danseren Louise Lecavalier. Med rå fysisk styrke og perfeksjonert teknikk danset hun med en dynamikk og hurtighet som man tidligere hadde funnet mest i film. Kravene til kompanidanseres fysikk endres også over tid. I dag er det en tydelig tendens mot lave og sterke dansere. De har den hurtigheten og eksplosiviteten som trengs for de store utslagene og farten som er en etablert trend i dansen i dag.

Det er også andre fellestrekk i bevegelseskvaliteten til danserne i svært mange av kompaniene som gjester Dansens Hus som kan kobles opp mot film. Stikkord er flyt, sveipende, store armbevegelser, lange strekk hvor bevegelser glir over i hverandre og en slags dvelende seighet i kroppene. Det er som om en kamerakran følger danseren som den ville panorert over et landskap i langsom film. 

Danser i et filmset
Vader av Peeping Tom som ble vist på Dansens Hus høsten 2014, beskrives av tyske kritikere som musikalsk og danserisk vibrerende.  Sist kompaniet var på besøk var det med forestillingen «32 Rue Vandenbranden», hvor danserne bevegde seg inni og rundt to campingvogner som var plassert inn på en øde og vinterlig campingplass. For publikum var det som å se inn på et litt kitschy filmsett.

Gabriela Carrizo og Franck Chartier, koreografene bak Peeping Tom, tar nettopp film-inspirasjonen et skritt lenger enn de fleste. Blant annet samarbeider de med film-redigerere for å få fram den effekten de er ute etter, nemlig å lage forestillinger som er bygget opp som film-manus. Tilskuerens blikk forvandles til kameraets øye og sammen med danserne bruker de effekter som ”forward zoom”, å fryse bildet, eller saktefilm. På denne måten får de utøverne til å fly inni en campingvogn, forsvinne inn i en seng, eller svelges av en lenestol. Det sier seg selv at produksjonstiden ikke er på det jevne, forestillingene tar to år å lage hvorav seks måneder er prøvetid.

I «32 Rue Vandenbranden» var det tydelige kitsch og retro-referanser som kunne vært plukket fra stilister som David Lynch og Quentin Tarantino, både i framstillingen av femininitet og maskulinitet, og helt generelt i karaktertegningen. De er gjenkjennelige, alle litt på siden av samfunnet, antihelter med (tvilsom) utflytende moral. 

Fra Peeping Toms Vader - Foto: Herman Sorgeloos

Internett er dans
Det sies at en musikkvideo huskes bedre dersom den har dans i seg og at You Tube består av 50 prosent videoer som inneholder dans. At alle r’nb og hip hop artister med respekt for seg selv har ”twerkende” street-dansere i bakgrunnen når de lager musikkvideo er ikke noe nytt. Imidlertid har musikere fra andre sjangere forstått at ikke bare gatedans, men også samtidsdans gir stilpoeng. Ikke bare har Beyonce blitt anklaget for å stjele elementer av koreografien til Anne Teresa de Keersmaekers ikoniske forestillinger, her i Norge har Ravi samarbeidet med koreograf og danser Kathrine Bølstad i flere videoer.  I vinter slapp Sivert Høyem videoen til låta «Inner Vision» hvor ingen ringere enn Ulf Nilseng danset. Nilseng er en av landets mest etablerte samtidsdansere som jevnlig har spilt forestillinger på Dansens Hus med Terje Tjøme Mossige i duoen Toyboys.

Med demokratiseringen og digitaliseringen av mediene, ser det ut for at dansens posisjon som kunst og kulturuttrykk står sterkere og tydeligere fram og når lengre ut enn noen sinne. Kanskje vil dansens inntreden i mainstream media også føre til at merkelapper som ”smal” kan forkastes for godt.

Moeder, 3.–5. november 2016

Dansenshus Brussels Hd 2 Of 3

Belgisk bevegelse

Hvordan har ett av Europas minste land blitt en av verdens største nasjoner innen samtidsdans? Vi dro til Brussel for å finne svar.

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus