Overdrivelsen i drag gjør synlig det unaturlige i de konstruerte forventningene mange har til kjønnsroller eller uttrykk. Med tanke på hvordan kvinnekroppen har blitt utsatt for mye større grad av modifisering opp gjennom historien, så har drag queensa muligens litt mer materiale å jobbe med. 

Termen drag ble først brukt om menn som spilte kvinnelige roller, i en tid da kvinnelige skuespillere var uhørt og alle rollene ble spilt av menn. Den vanligste definisjonen av drag er at en person som identifiserer seg som et kjønn kler seg opp i klærne til, og eventuelt benytter seg av stereotypiske framstillinger av, et annet kjønn. Drag queens er menn som kler seg opp som kvinner og drag kings er kvinner som kler seg opp som menn. Gjennom begrepet genderfuck finnes også de som jobber med å blande mannlige og kvinnelige kjennetegn.

Nåtidens drag har opphav i det skeive ballroom-miljøet i Harlem i New York som oppstod tidlig på 1960-tallet. Afroamerikansk og latino, homofil, lesbisk og transkjønnet ungdom kom sammen og arrangerte såkalte voguing balls i store ballrooms. De skapte et rom for å uttrykke seg selv i et samfunn der de hadde liten om ingen synlighet eller innflytelse. På disse ballene var det konkurranser i ulike kategorier, der kunne man gjenskape seg selv ikke bare når det kom til kjønn, men i forhold til identitet generelt. Termen realness handler om å passere troverdig som en rolle, et kjønn, et yrke, en posisjon; alt som deltagerne på ballene ikke hadde tilgang på ute i den virkelige verden. Dansestilen voguing oppstod i dette miljøet. Svart fattig ungdom lagde bevegelser utifra hvordan hvite og berømte kvinnelige modeller poserte i motebladene. 

Drag kan tenkes på som en kopi av en kopi, uten at det eksisterer en original. Den amerikanske filosofen Judith Butler har bidratt sterkt til tanken om kjønn som noe performativt.  Der vi beveger oss vekk fra tanken om kjønn som noe essensielt, stabilt og konstant og mot en forståelse av kjønn som noe man gjør eller utøver, noe som skapes gjennom repetisjon. Dette gjør dansekunsten til en utmerket arena å forske på framstilling av kjønn på.

Everyday drag Samtidsdansen bygger i stor grad videre på den postmoderne dansens idealer. Ideen om at enhver bevegelse kan være dans og at enhver kropp kan være en danser, førte også med seg et kjønnsnøytralt ideal for dansen. Den postmoderne dansen handler ikke om at utøveren uttrykker seg selv eller indre følelser, men dansen er noe du som utøver trer inn i. Dansen er en handling du utfører uten at det nødvendigvis er et uttrykk for deg eller din identitet.  I den postmoderne dansen forsøkte de slik å unngå kjønnede bevegelser, bevegelser ment spesielt for mannlige eller kvinnelige dansere.

En koreograf som har bidratt stort til å eksponere publikum for drag og voguingkultur er amerikanske Trajal Harrell. Gjennom sin forestillingserie 20 Looks or Paris Is Burning at Judson Church, vist på Black Box teater i 2014, stiller han spørsmålet: Hva hadde skjedd i 1963 dersom noen fra voguing ballroom-miljøet hadde tatt turen fra Harlem og ned til Greenwich Village og Judson Church for å opptre side om side med de postmoderne danserne? Harrell tar ikke bare med seg bevegelsesmateriale fra denne kulturen, men også konvensjoner for performativitet og publikum. Slik oppstår uttrykk som hverken var mulige i miljøet i Harlem eller rundt Judson. I dette universet finnes et unikt spenn fra abstraksjon og minimalisme til full on self-expression. Slik peker Harrell på hvordan den påståtte nøytrale postmoderne dansen med sin everyday movement er konstruert. Det at de postmoderne danserne ikke opplevde det samme behovet for å uttrykke seg selv eller sin identitet gjennom dansen som voguerne kan også handle mye om privilegier; det er kun mulig for de som allerede er synlige og godt representerte å velge bort iscenesettelsen av egen subjektivitet.

Et snev av genderfuck
Rosa löften er en danseforestilling av den svenske koreografen Malin Hellkvist Sellén som spilles på Dansens Hus i februar. Forestillinga er en undersøkelse av kropp, identitet og samtidsdans i relasjon til dansbandkulturen og dens musikk. Utøveren, Marianne Kjærsund er kledd opp i drag, med et snev av genderfuck, med både bart og leppestift. Drag brukes her for å gestalte en helt spesifikk og herlig karakter, bevegelsene er basert på grunntrinn fra selskapsdans med en tilnærming jeg gjenkjenner fra samtidsdansen. Universet som skapes balanserer disse tre performative kulturene og forventningene knyttet opp mot dem med stor sensitivitet og mye hjerte.

Drag har nådd mainstreamen gjennom tv-serien Ru Pauls Drag Race, et Top Model for drag queens. Voguing ble verdenskjent gjennom Madonnas musikkvideo for låta Vogue i 1990, der mange av miljøets voguere var med. Idet en subkultur blir løftet opp til populærkultur er det en ambivalent bevegelse; det er en synliggjøring som gir innflytelse og status, men om et subkulturelt fenomen blir plukket opp og tjent penger på av utenforstående er det ganske problematisk. Det er umulig å ikke se ironien i at Madonna, en hvit rik popstjerne, tjener masse spenn på å ta i bruk voguing, som ble skapt av fattig, svart ungdom ved at de parodierte hvite rike modellers posering.

Jeg sitter i den store salen på Dansens Hus i 2015 og har sett forestillinga Reproduction av Eszter Salamon med Cullbergballetten, der kvinnelige utøvere er kledd opp som drag kings. Under applausen har jeg en blanda følelse. Som en del av det skeive miljøet er det alltid godt hver gang noe du kjenner tilhørighet til får oppmerksomhet. Samtidig føles det også litt som om jeg akkurat har mistet noe, en hemmelighet som bare jeg og noen få andre var innvidd i og som nå tilhører alle. Tilhørighet og eierskap er viktige opplevelser å ta hensyn til idet man tar i bruk subkulturelle fenomen i eget kunstnerisk arbeid. Selv forsøker jeg å trå varsomt rundt i denne teksten mens jeg skriver, som en stor fan av drag, og mens jeg fortsatt har min egen dragdebut til gode.